Nyhetsinnsamler

På onsdag i forrige veke besøkte eg Blå Kors i Storgata i Oslo.

Blå kors starta opp i Noreg i 1906. Blå Kors vart stifta i Sveits som Røde Kors sin innanrikspolitiske fetter. Der Røde Kors opererte i krigsområde, skulle Blå Kors ta seg av dei såra på «livets store slagmark», der Kong Alkohol var krigsherre. Dei er ein av mange innan ideelt drive velferd som er like gamle som velferdsstaten sjølv, eller eldre. Røde Kors, Frelsesarmeen og Kirkens Bymisjon er andre. Difor er det også samarbeidspartnarar vi kan stole på har eit langsiktig perspektiv.

Eg har dei siste åra kome til at vi bør ha som mål å få ein større ideell sektor i velferdssamfunnet (sjå meir om det i Aftenposten). Mange i SV er samde med meg i det, og mange har jobba for det på Stortinget, i kommunstyrere og i organisasjonane sjølv. Men det er ikkje klart nok reflektert i våre program, og eg møter mange som har eit heilt anna inntrykk.

Dei ideelle deler i stor grad verdigrunnlag med dei med velferdsstaten, men i tillegg kan ideell sektor tilby noko som velferdsstaten slit med:

For det første kan dei tidleg sjå nye behov, og raskt snu seg rundt for å møte dei. Blå Kors sitt arbeid med spelavhengige er eit godt døme på det, det byrja allereie midt på 90-talet. I barnehagens barndom var det ideelle og foreldre som stod for mykje av utbygginga. I dag treng vi meir av det same innan rusfeltet og overfor ungdom fell ut av vidaregåande skule og treng andre tilbod enn tradisjonell skulegang.

For det andre er engasjementsdrivne organisasjonar som rekrutterer frivillige, tek i bruk nye metodar og dyrkar fram ein direkte og tett kontakt med dei dei vil hjelpe. Mange tilsette i ulike delar av velferdsstaten ønskjer det same, men store byråkratiske organisasjonar slit med å få det til.

Det offentlege kan gjere meir for å dyrke fram ideellt drive velferdstilbod: Vi må tilby langsiktige kontraktar, lage eigne anbodsrundar og etablere langsiktige samarbeidsavtalar. Og så må vi skilje klårare mellom dei ideelle og kommersielle. For i dag vert mange ideell skvisa ut av dei kommersielle. I Oslo har både Røde Kors og Frelsesarmeen slutta å drive sjukeheimar. Av tala kan vi sjå at det blir fleire kommersielle og færre ideelle innan velferd i Noreg. Det burde vere motsatt. Kva skil dei?

Verdigrunnlaget. Verdigrunnlaget er å hjelpe folk med liva sine, og å yte tenester som gjer folk eit godt og trygt liv. Utbyttet for Blå Kors er ikkje utbetaling av overskot til eigarane, utbyttet deira er at folk får det betre. Dei kommersielle skal i lange løp tene pengar på velferd, og må la det syre sine val og prioriteringar.

Stabilitet. Mange av dei ideelle har vore her i hundreår og vil vere her så lenge det erfolk å hjelpe og tenester å yte. Dei kommersielle vil vere herså lenge dei kan tene pengar på velferden.

Erfaringane. Vi har mange dårlege erfaringar med kommersielle aktørar som kjem inn på velferdsfeltet. På barnevernsfeltet er det avslørt store utbytter dei siste åra, medan pengane trengs sårt i oms0rgen. I Oslo har dei ideelle opplevd å bli pressa ut til fordel for dei kommersielle. Den private, kommersielle John Bauer-skulen som fekk starte opp under Bondevik2-regjeringa vart teke i juks. I Sverige har det vore mange saker rundt dei private skulane, og det er varsla ei innstramming frå den borgarlege regjeringa.

Anbodskonkurransar med rigide pris- og kvalitetsmål favoriserer store, kommersielle aktørar. Dei har kapital i ryggen, og kan tåle låg inntening ei periode. Dei siste åra har vi sett korleis dei ideelle slit her fordi dei ikkje kan presse prisen eller droppe pensjonsavtale, men er kompromisslaust kvalitetsorientert. I dag blir ikke dei private, ideelle organisasjonane sine utviklingsmuligheiter og særprega mål vektlagt i anbudsrundane.

Velferdsstaten må vere ryggraden i velferd i Noreg, og den bør halde fram med å vakse og utvikle seg. Samstundes bør ideell sektor bli større, få betre vilkår men ikkje minst bli annerkjent for sine eigne verdiar og bidrag. Skal vi få til det må vi gje fortrinn framfor dei kommersielle, og lage stabile avtalar med dei ideelle som bygger på deira særlege føresetnadar.

I dag lanseres rapporten "Inspired by Technology - Driven by Pedagogy" i Florianopolis, delstatshovedstad i Santa Catarina i Brasil.

Jeg presenterer rapporten. Her er innlegget i pdf-format.

Så snart rapporten ligger på nett kommer jeg tilbake med lenke til den.

Nedenfor er panelet fra avslutningsseansen som markerte avslutningen på de to dagene med presentasjon av gjennomgang av utdannings- og forskningssystemet i Santa Catarina samt presentasjon av "vår" rapport.

Fra v Antonio Pazeto (Secretariat for Education), Darcey Laske (State Council for Education), V Lummertz (State Secretary for Planning), Silvestre Heerdt (State Secretary for Education), Barbara Ischinger (OECDs utdanningsdirektør), Ian Whitman (OECD, ansvarlig for samarbeid med ikke-medlemsland) og Dirk van Damme (OECD, leder av Centre for Educational Research and Innovation)

Fremtidsforskeren Erik Øverland pleier å si at fremtidstenkning også handler om å ta feil på interessante måter. Det kan høres ut som en lettvint måte å fraskrive seg ansvaret for egne uttalelser på, men går i virkeligheten til kjernen av seriøs fremtidstenkning. Scenariemetoden, som baserer seg på å lage mange ulike bilder av fremtiden, har som grunnforutsetning at man stort sett kommer til å ta feil. Verdien av scenarier ligger i det man lærer når de skapes, og slutningene man eventuelt kan trekke i ettertid når fasit (den virkelige historiske utviklingen) foreligger.

En av scenariemetodens pionérer heter Peter Schwartz, som selv har levert et av de beste eksemplene i nyere tid på det siste poenget. I 1997 publiserte Wired Magazine “The Long Boom: A History of the Future, 1980 – 2020, en 12 sider lang artikkel Schwartz skrev sammen med Peter Leyden. Som tittelen antyder trekker den opp et scenario for verdensutviklingen 23 år inn fremtiden, basert på utviklingen de foregående 17. Scenariet tar for seg en rekke aspekter ved samfunn, politikk, teknologi og økonomi, og har et gjennomgående optimistisk tonefall.

Kjerneargumentet er at sterke drivkrefter som globalisert markedsøkonomi, liberale politiske verdier og teknologi ikke bare vil konsolidere den økonomiske boomen man var midt oppe i i 1997, men faktisk  forsterke den frem mot 2020. Forordet i paperback-utgaven til boka med samme tittel, som kom i august 2000, har ikke slakket av på optimismen. Ta dette sitatet fra Amazon-siden til boka til boka, for eksempel:

“The american economy continues its longest expansion ever. Unemployment is down, wages are up, and inflation is nowhere to be seen. Federal surpluses are projected to top $3 trillion over the next decade. [..] The crashed Asian economies are bouncing back. Europe is booming and its chronic unemployment rates are finally coming down.”

Lest mot bakgrunn av den økonomiske og politiske virkeligheten vi står overfor idag, er det åpenbart at Schwartz og Leyden har bommet på noe fundamentalt det siste tiåret. Listen over feilslåtte spådommer i scenariet kan gjøres lang. Her er et utvalg:

• Around 2005, 20 percent of Americans teleshop for groceries. Det virkelige tallet i 2009 var rundt 1 %.
• The US economy is growing at sustained rates of around 4 percent. Kun i 2005 ble 4%-merket passert.
• By about 2005, animals are used for developing organs that can be donated to humans. Har ennå ikke skjedd.
• By 2010, hydrogen is being processed in refinery-like plants and loaded onto cars that can go thousands of miles – and many months – before refueling.
• By 2010 [...] China is generally acknowledged to be on a path toward more democratic politics – though not in the image of the West.
• That date [2005] also marks the absorption of Taiwan into China proper.
• The [...] euro is adopted in 1999, with a few laggards, like Britain, holding out a few more years.
• By 2008, with the auto industry in a mad dash to convert [to hydrogen], the bottom falls out of the oil market. Oljeprisen nådde en foreløpig topp på $147 i juli 2008.
• [P]rivate schools [are] by 2010 [...] teaching about a quarter of all students. Andelen lå rundt 12 % gjennom hele 00-tallet, og ligger an til å synke.
• Around 2010, all new books come out in electronic form.
• In 2020, humans arrive on Mars. Midlene som trengtes for å få til dette, ble fjernet av president Obama.
• Americans can vote electronically from home starting with the presidential election of 2008. Nei. Og det som fantes av e-valgsystemer skapte kontroverser.

At enkeltfakta ikke stemmer er slik det skal være i et scenario – problemet her er at man nesten uten unntak (scenariet fanger opp Kinas viktige rolle, selv om India overses helt) har tatt for hardt i. Den politiske, økonomiske og teknologiske endringstakten overdrives konsekvent. Nå er scenarieforfatterne helt klare på at scenariet er enøyd, og skriver blant annet:

“It’s possible to construct a scenario that could bring us to a truly better world by 2020. It’s not a prediction, but a scenario, one that’s both positive and plausible.”

I dagssituasjonen er det liten tvil om at “The Long Boom” mangler plausibilitet, selv om ti år ennå gjenstår av scenarioperioden, og at dens største verdi er som eksempel på Øverlands prinsipp. Det er lett å avfeies dette som et overopphetet utslag av optimismen som hersket i USA under den andre Clinton-perioden, og som fikk folk til å skrive bøker som Dow 36 000. Men jeg mener at det er interessante lærdommer å trekke av feilene som ble gjort:

1. Viktigheten av å ha flere scenarier. Wired Magazine er kjent for å like sine saker spisset, så for alt jeg vet valgte man å fravike prinsippet om flere fremtidsbilder for å få en mer interessant sak. Hvorom alt er mistet man muligheten til å bruke usikkerhetsfaktorene som nevnes i artikkelen: “Will Europe summon the political will to make the transition to the new economy? Will Russia avoid a nationalist retrenchment and establish a healthy market economy – let alone democracy? Will China fully embrace capitalism and avoid causing a new cold – or hot – war? Will a rise in terrorism cause the world to pull back in constant fear?”

2. Viktigheten av “svarte svaner”. I det foregående avsnittet nevnes terrorisme som en usikkerhetsfaktor. Året etter bokutgivelsen ble USA rammet av en “svart svane“, i betydningen uforutsigbar og avgjørende viktig historisk hendelse. Terrorangrepene 11. september 2001 endret amerikansk politikk og militærstrategi dramatisk, og fikk økonomiske ringvirkninger som strakte seg langt utover 00-tallet. USA, og verden forøvrig, vil slite med konsekvensene av angrepet gjennom resten av scenarieperioden for “The Long Boom”.

3. Ekstrapoleringens farer. Å fremskrive en trend ved å ekstrapolere eller videreføre den fra dagens data er en risikosport, ikke minst når datasettet man starter med er lite. Det var i høyeste grad tilfellet for Schwartz og Leyden da de forsøkte å se for seg IT-sektorens betydning. Folk flest hadde bare hatt tilgang til nettet i et par-tre år da forfatterne så for seg netthandel av matvarer og e-valg som dagligdags i USA innen ti år. Den korte kurven man hadde pekte bratt oppover, men det fantes ikke nok data til å fange opp det vi nå vet: de viktigste nettrendene har sitt utspring i nettinnovasjon (YouTube, sosiale nettmedier, Wikipedia) snarere enn interaksjon med den ytre, fysiske virkeligheten.

4. Faren ved å ha et for snevert perspektiv. Det er i analysen av verden utenfor USA at de største feilene gjøres i “The Long Boom”. For eksempel er Midt-Østen redusert til et spørsmål om fundamentalisme og olje. Med et bredere utsyn på verden kunne man ha fanget opp at situasjonen er betydelig mer kompleks enn som så, med Israel/Palestina, sunni/shia, persisk kultur/arabisk kultur som konfliktakser. Da kunne man ha fått med seg Irans ambisjoner om å bli en regional stormakt. Enda svakere er skildringen av Afrika. Her er det intet som tyder på at forfatterne fanger opp de tidlige tegnene til det som nå er en realitet, nemlig at land over hele kontinentet opplever rask økonomisk vekst.

5. Faren ved å undervurdere historiens betydning. På mange måter er “The Long Boom” et svært amerikansk scenario. Forfatterne sier det selv: amerikanerne er optimister av natur, og mener at problemer er til for å løses. Sett med europeiske øyne virker teksten dermed ganske ahistorisk, for ikke å si naiv. Det gjelder for eksempel antakelsene om Russlands, Kinas og Japans evne til å legge sin historiske arv bak seg, og ikke minst gjelder det synet på USAs rolle. Om det er noe det siste tiåret har lært amerikanerne, må det være at det er klare grenser for supermaktens økonomiske og militære makt. At et politisk splittet land med en økonomi og infrastruktur i forfall får skribenter til å finne fram sammenligninger med det britiske imperiets langsomme forfall, virker rett og rimelig rimelig for oss europeere. Vi har sett det skje så mange ganger før på vårt eget kontinent.

Når alt dette er sagt, gjenstår fremdeles hovedspørsmålet: er grunntesen om at vi alt i alt går mot en lysere fremtid, feilaktig? Peter Schwartz forsvarte den i 2008, og det gjør også jeg så ofte jeg kan. Svært mange grunntall går i riktig retning. Men samtidig må scenarier som lages idag, ta høyde for at verden idag er langt mer turbulent og kompleks enn den tilsynelatende var rett etter den kalde krigens fall i 1997. Vår verden er et sted der Etiopia har verdens femte raskest voksende økonomi og middelklassen utgjør halvparten av klodens befolkning, men også der Japans befolkning er i fritt fall og nyfascister marsjerer i gatene i stadig flere europeiske byer. Å lage scenarier som inkorporerer dette er ikke lett, men det er nødvendig.

På mandag var eg i diverse debattar med Erna Solberg med utgangspunkt i denne artikkelen i Dagsavisen. I den hevda eg at Høgre aldri har vore og aldri kjem til å bli eit velferdsparti. Eg begrunna det med at dei har arbeida mot og stemt mot ei rekke sentrale velferdsreformer dei siste 120 åra.

Det mest interessante med denne debattrunden var Erna Solberg sin reaksjon på ein konkret, og etter mitt syn ganske openbar og uskuldig, påstand kom med. Eg sa at dei politiske partia i Noreg representerer ulike interesser i samfunnet.

Erna Solberg blei irritert og indignert av denne påstanden. Det er ikkje slik at partia representerer ulike interesser, men ulika ideear svarte ho den første gongen. Dette er ei vulgær framstilling svarte ho den andre gongen.

Eg synest dette er interessant. For meg er det elementær historie, politisk sosiologi og statsvitskap at det er slik eg sa. Med nyansar sjølvsagt; mange stemmer også på tvers av interessene, og dei var meir framtredande i partia før. Men likefullt, om vi ser på historien, veljarane eller omlandet til partia er dette openbart. Kvifor vil ikkje Høgre at partia i norsk politikk skal representere ulike interesser? Eg trur det er på grunn av dei interessene dei representerer. I Noreg kler det ingen å representerer dei med høgast inntekt, mest makt. Vi likar ein underdog. Det kler særleg ikkje eit part som vil vere eit folkeleg velferdsparti.

Denne kommentaren kan tene som ein mild illustrasjon til mitt poeng over.

Fremlagt av John Coolahan

Noen funn fra vurderingen av utdanningssystemet i Santa Catarina:

• komplekse admin strukturer
• press på infrastruktur
• lange arbeids-/skoledager
• lærernes arbeidssituasjon er vanskelig
• demografisk skille mellom ulike deler av delstaten

Kvaliteten når ikke den ønskede standard. Kvaliteten i skolen påvirkes av tid i skolen, læreplanen, pedagogiske stiler, fravær av lærere, repetisjon av karakterer.

Finansiering: Santa Catarina bruker mer penger på utdanning enn andre delstater i Brasil. Funnene tyder på at utdanningssystemet er ineffektivt sett i forhold til investeringene - ikke underfinansiert.

Anbefalinger:

- Delstatsregjeringen bør styrke incentiver for bedre effektivitet

- Policy bør ta sikte på å fjerne øremerking av midler

- Finansiering er for fragmentert og bør prioritere skoleutvikling og læringsutbytte

- Endringsledelse bør iverksettes, lære av andre delstater

- Velykkede innovasjonsstrategier bør spres med tanke på implementering i hele delstaten   

Styring og kvalitetsstyring: De viktigste utfordringene stammer fra fragmentering i eksisterende institusjoner mht regulatoriske og ledelsesfunksjoner.

Anbefalinger:

- delstatsbaserte mekanismer for koordinering og tilsyn

- regelmessige tilsyn og evalueringer for forbedring på system nivå

- Utvide mandatet av delstatens utd.departement

- Delstatens utd.dep bør formalisering innsamling av data og rapportering på alle nivå. Uavhengig organ for forskning og analyse av utdanningspolitikk bør etableres

- Ytelsesbasert belønningssystem bør etableres. Resultater må være transparente.

Tilgang/Equity:

- SC har et godt track record mht til å arbeide for god kvalitet, og det er ingen ubalanse mht gutters og jenters deltakelse

- Det sentrale, rettighetsbaserte konseptet som forener lover og forskrifter fokuserer på inkludering. Retten til utdanning ses som en universell rettighet. Utfordringen ligger i implementeringen.

- Inkludering av barn med spesielle behov (special ed) byr på noen problemer

- Andre problemer: statistikkgrunnlag, lærerkompetanse, aspekter ved skoleorganisering og tilgang utover grunnleggende utdanning

Da er jeg på plass i Florianopolis etter en grei tur via Londom og Sao Paolo. Som sist er vi ikke forlagt i selve Florianopolis by, konferansen foregår på en resort ute ved Atlanterhavet.

Jeg kommer tilbake med mer fra morgendagens lansering av rapporten om utdanningssystemet i delstaten Santa Catarina og torsdagens lansering av vår rapport.

I flere tiår har vi hatt grupper av nordmenn som har lest mye eller helt og holdent på engelsk. Da jeg var student på 1980-tallet, var det i alle fall to lett gjenkjennelige kategorier: fantasy- og science-fictionlesende medstudenter som kjøpte via spesialbokhandlere, og litteraturinteresserte som gikk på Qvist bokhandel i Drammensveien. Den var kjent for å ha ansatte som kunne grave fram de engelske og amerikanske bøkene som andre bokhandlere kunne hevde ikke fantes.

Den første gruppens forhold til norsk forlagsbransje var ikke særlig positivt. Forlagene oversatte lite fantasy og scifi, og når det en sjelden gang skjedde var ikke alltid kvaliteten den beste (den første oversettelsen av Ringenes Herre, kalt Krigen om ringen, er et eksempel jeg fremdeles husker med gru). Jeg skal ikke påstå at gruppen var stor, men jeg vil hevde at den var interessant. For science fiction og fantasy har alltid gått hånd i hånd med nerderi, og da nettbokhandlere begynte å dukke opp var disse leserne tidlig ute med ta dem i bruk. Min første Amazon-bok ble kjøpt på anbefaling av en scifi-lesende venn.

Ditto med ebøker: selv om den første satsingen krasjet med dotcombransjen forøvrig i 2001, fortsatte salget av ebøker til spesielt interesserte. Som undertegnede, som kjøpte scifi-ebøker til PDA og smarttelefon lenge før Amazon lanserte Kindle. Med den internasjonale lanseringen av Kindle ifjor høst tok skruen en ny kraftig omdreining. Jeg omtalte det da som et amerikansk brohode inn i den norske bokbransjen, og det er et bilde som holder fremdeles.

I løpet av året som har gått, har Amazon konsolidert brohodet. Selv om vi mangler konkrete tall (Amazon holder kortene tett til brystet), er det liten grunn til å tvile på at selskapet også er Norges ledende forhandler av ebøker. Skal jeg dømme etter henvendelsene jeg nå får muntlig og via epost og Twitter, vil lanseringen av den billigere og teknisk langt bedre Kindle 3 styrke posisjonen ytterligere. Som bruker av Sony-lesebrett er det bare å innse at Amazon har klart å skape en nesten perfekt kombinasjon av pbok- og ebokhandel for engelsklesende nordmenn.

Som tidligere blogget tror jeg ikke tapet av denne gruppen som bokkjøpere i Norge bekymrer bokbransjen stort. Norske forlag forholder seg til en annen leserkultur. En majoritet som handlet mindre på nettet ifjor enn i 2008 (og enda mindre i utlandet, selvsagt), som leser sine lokalproduserte krimserier med glede, og knapt kan vente til neste bok om mistilpassede vestkantsærlinger fra Lars Saabye Christensen. For mange i denne gruppen er bokkjøp på Kindle-manér like hverdagsrelevant som romturisme. Og slik vil det forbli i årevis fremover.

Men om engelsklesende ikke bidrar stort til forlagenes budsjetter, burde andre trekk ved gruppen være av interesse. Vi snakker tross alt om den første generasjonen av bokkjøpere på nettet, som nå er i ferd med å gå over til ebøker i større skala. Deres erfaringer, vaner, kjøpsmønstre og forventninger er en studie verd, om ikke annet så for å få en slags forestilling om hva slags kunder man må forholde seg til når det en dag åpnes for fullt salg av norske ebøker.

Det er dessuten ikke gitt at engelsklesingen er så frakoblet fra det norske bokmarkedet som jeg har antydet. Twitter-kommentarene over er ganske typiske for responsen jeg får, og erfaringene til @bokstavheksa er min egen. Etter at jeg begynte å lese på lesebrett ifjor høst har jeg lest enda mindre på norsk enn tidligere (unntatt barnebøker som leses sammen med sønnen). Pris og tilgjengelighet er blitt langt viktigere enn jeg hadde forventet på forhånd.

Hvor representative våre erfaringer er, vet jeg ikke. Men det vet heller ingen andre i Norge. Hvilket gjør det til et problem for bokbransjen.

Oppdatering: Et godt eksempel på den totalt avslappede (for ikke å si avvisende) holdningen norsk forlagsbransje har til ebøker finner man i gårsdagens Klassekampen, der forlagsredaktør og forfatter Vidar Kvalshaug uttaler at “Det er bare en ørliten elite i Norge som har lesebrett” og “Dagens lesebrett er premature”, samt relanserer den gamle forlagsideen om interaktivitet og lesermedbestemmelse som forutsetning for å lykkes. Så der har dere det, folkens: sjansen er større for at forlagene forsøker å gjenta fiaskoen med CD-ROM på 1990-tallet, enn at de velger å bruke dagens plattformer.

Et stille øyeblikk - A Moment of Zen - i loungen på aerodromen på Gardermoen. Det har vært stille på bloggfronten i det siste. Dels skyldes det en lang sommerpause, dels skyldes det jeg som en del andre bloggere opplever når vi "go multi-channel" - bruken av andre kanaler som f eks Twitter reduserer trangen til å blogge. 

For min egen del blir denne høsten en kombinasjon av IKT og andre oppgaver. Hva dette er i deltalj får jeg komme tilbake til - sakene i er prosess, og arbeidsgivers regler for bruk av sosiale medier setter greie grenser for hva jeg kan blogge om og ikke.

I skrivende stund er jeg på vei til et møte i Florianopolis, hovedstaden i den brasilianske delstaten Santa Catarina. Der skal jeg om et par dager presentere rapporten "Driven by Technology - Inspired by Pedagogy". Rapporten er resultatet av et ekspertmøte i Floripa i november i fjor som hadde tittelen "The School of Tomorrow - Today".   Jeg kommer tilbake til rapporten så snart den er offentlig tilgjengelig. 

Det australske motstykket til vårt forskningsråd, CSIRO, publiserte nylig en 26 siders rapport om fremtidstrender. Our Future World er basert på innspill fra over 40 forskere og forretningfolk, som så ble drøftet på en workshop i fjor og samlet i en PDF-fil på 26 sider. Selv om ordet “scenario” brukes i beskrivelsen, er dette i hovedsak en oppsummering av fem “megatrender” og åtte “megasjokk”. 

De fem trendene er fremstilt i figuren over. Selv om dokumentet er tilpasset australske forhold, er trendene i høyeste grad relevante for Norge:

1. Mer ut av mindre: tilgangen til en rekke ressurser vil minke, samtidig som verdens befolkning – og den andelen av den som kan kalles middelklasse – fortsetter å vokse. Det vil tvinge fram teknologisk, økonomisk og sosial innovasjon. Vinnerne kan bli dem som idag er sterke på “frugal innovation” (ikke nødvendigvis landene i det rike nord).
2. Det personlige preget: Tjenestesektorens vekst i det rike nord blir fulgt av en ny innovasjonsbølge, der hovedtrykket vil ligge på tilpassede løsninger. Alt fra medietilbud til medisinsk behandling vil i fremtiden bli “skreddersydd”.
3. Demografigapet: Befolkningen i det rike nord blir stadig eldre, og sliter med velstandsrelaterte sykdommer. Samtidig vil en rekke land i det fattige sør fortsatt ha svært høye fødselstall, og streve med mangelsykdommer og overbefolkning.
4. Folk i farta: Urbaniseringen vil fortsette med uforminsket styrke. Men fremtidens byboere vil ikke bli værende på ett sted – isteden vil de stadig oftere flytte på seg i forbindelse med jobb, studier og endringer i livssituasjonen.
5. iVerden: Etterhvert vil ikke bare alle data, men alle ting vi omgir oss med bli knyttet til nettet. Trenden i retning av mer regnekraft og lagringsplass vil fortsette i lang tid fremover.

Disse trendene er svært sterke, og det er gode grunner til å tro at de vil virke i mange tiår fremover. Men man må likevel ta høyde for viktige hendelser som kan motvirke trendene, her kalt “megasjokk”. CSIRO-gruppen har identifisert åtte:

1. Kollaps i finanssektoren: Australia er like sårbar for økonomisk kollaps som andre vestlige økonomier, med en sterkt gjeldstynget befolkning.
2. Kinesisk stagnasjon: Kina er nå Australias viktigste handelspartner, og selv små endringer i den kinesiske økonomien får stor virkning.
3. Ekstreme olje- og gasspriser: Som nettoimportør av fossile brennstoffer er Australia like sårbar som andre industri- og jordbruksland.
4. Ekstremvær: Langvarig tørke, flom og sykloner kan få stor virkning på et land der de fleste bor konsentrert i sårbare kystområder.
5. Global pandemi: Selv en begrenset pandemi kan ramme den australske økonomien, ikke minst turistsektoren, svært hardt.
6. Biologisk mangfold: Australias unike flora og fauna er svært sårbar for introduserte arter, og landet må derfor anstrenge seg mer enn de fleste.
7. Terrorisme: Selv om terroren ikke rammer Australia direkte, er det flyavhengige landet utsatt. 2001-angrepene i USA førte til et inntektstap i Australia på 5 % av BNP i 2003.
8. Nanoteknologi: Den raske utviklingen i nanoteknologisektoren kan føre til at det utvikles materialer vi ikke får god nok kontroll med.

Denne listen vil nok ikke oppleves som like relevant i et norsk perspektiv. Takket være olje- og gassøkonomien vår, er vi mindre sårbare for de to første punktene. Punkt 3 vil faktisk gavne oss, takket være vår heldige geografiske plassering er punkt 4 heller ikke vår største bekymring. De fire siste punktene er derimot verdt å merke seg for norske fremtidstenkere.

Tidsskriftet Digital Kompetanse, som ble utgitt av fhv ITU, har nå gjenoppstått i ny drakt som Open Access tidsskrift. Det nye navnet er Nordic Journal of Digital Literacy, og det første nummeret er nå ute. Det kan lastes ned som pdf-fil.   

I denne ukens morgenbladet publiseres et scenario med tittelen “Norge, 2050: A failed nation” av Nils Rune Langeland. Det er bra å se at scenariemetoden begynner å gjøre seg mer gjeldende i norsk offentlighet, og premisset for Langeland forsøk er interessant. Hans 2050-visjon oppsummeres slik i første avsnitt:

Er det råd å tenkje seg eit framtidig Noreg der styrtrike oligarkar med sete i Oslo eig alt som er verdt å eige? Medan resten av folket er ei samling halvsjuke klientar som mest ikkje kan lese og skrive og er plasserte i ein serie av kassebyar? Altså ein forfeila nasjon, eller eit kulturelt folkemord om du vil?

Ved første øyekast fremstår scenariet som et ganske konvensjonelt, for ikke si plumpt angrep på hovedstaden (jfr det gjentatte poenget med “kassebyer”), med et fokus på eierskap til naturressurser som oser monstermastdebatt lang vei. Men scenariet er heldigvis mer subtilt enn som så. Langeland drøfter ganske inngående hva som kan hende når oljepengene tar slutt uten at vi klarer å erstatte inntektsstrømmen, gamle sosiale mønstre brytes ned, og det oppstår nye bånd mellom teknokrater, de “kreative klasser” i Oslo og en liten gruppe med innflytelsesrike überrike.

Russisk oligark anno 2010: Alexander Lebedew. Kilde: Flickr (cc)

Langeland tenker seg altså at Norge kan få en utvikling lik den i Russland under Putin, der søkkrike oligarker utgjør en maktelite mens store deler av befolkningen lever i sosial nød og fødselstallene stuper, tross enorme naturrikdommer. Nå kan ikke en slik utvikling i Norge ha alle de samme drivkreftene som i Russland – til det er landenes historie altfor ulike. Mange av de russiske oligarkene har bakgrunn fra KGB, f.eks.

Men bevares, det er ikke vanskelig å skimte Bjarne Håkon Hansen bak Langelands teknokrat-oppkomling. Og svært etablerte demokratier har utviklingstrekk som tenkelig kan drive dem i russisk retning på sikt. Jamfør denne saken fra Der Spiegel om middelklassens svekkede stilling i USA, et land der skillet mellom politikk og penger lenge har vært flytende:

In 1978, the average per capita income for men in the United States was $45,879 (about €35,570). The same figure for 2007, adjusted for inflation, was $45,113 (€35,051). [...] In 1979, one third of the profits the country produced went to the richest 1 percent of American society. Today it’s almost 60 percent. In 1950, the average corporate CEO earned 30 times as much as an ordinary worker. Today it’s 300 times as much. And today 1 percent of Americans own 37 percent of the total national wealth.

Den kommende gasstoppen, langvarig politisk og økonomisk turbulens, politisk ekstremisme hjemme og ute og velgerapati er alle faktorer som kan drive landet i retningen Langeland peker på. På den annen side er det ikke vanskelig å peke på problemer med scenariet. At det ser ut til å sidestille verdiskapning med tilgang til naturressurser er et moment. Mer alvorlig er det at den skrøpelige, lesesvake underklassen i 2050 tilsynelatende holder til på bygda.

Såsant ikke Langeland forutsetter at urbaniseringen reverseres i massiv, nærmest kambodsjansk skala (og det tror jeg ikke han gjør), mangler scenariet en analyse det store flertallet av byboere som ikke hører til eliten. I 2050 vil det med svært stor sannsynlighet utgjøre folkeflertallet i Norge, slik det gjør det idag, med en etnisk og aldersmessig sammensetning det også bør tas høyde for.

Men alle innvendinger til tross: scenariet er velskrevet og lesverdig. Det får en til å reflektere, enten man er uenig i konklusjonen eller ikke. Og det er tross alt hovedpoenget med et scenario.

George Siemens har mange interessante refleksjoner på bloggen sin. Les om Reflections on open courses.

Nytt debattmøte i rødgrønt debattforum:

Trenger middelklassen velferdsstaten?
1. september kl 19-21 arrangerer Rødgrønt debattforum: Trenger middelklassen velferdsstaten? Dette er den andre debatten i forumet, som gjennom hele høsten skal utfordre og utvikle det rødgrønne samarbeidet.

Velferdsstaten er en nordisk suksesshistorie. Den har vært sentral i å sikre små forskjeller, sosial mobilitet og et ideal om like muligheter. Men hvordan den skal se ut og hva vil vi betale for den? Vi tar debatten om hva som er veien videre for velferdsstaten. Finnes det en bro mellom universelle ordninger og skreddersydde tilbud? Må middelklassen betale mer skatt for å sikre velferden i fremtiden – eller gjør den private rikdommen det mer naturlig med økt brukerbetaling og flere private tilbud? Passer velferdsstaten i et flerkulturelt samfunn, eller var den tilpasset det homogene, helhvite Norge?

Kort sagt: Bør vi utvide, bevare, omforme eller utfase den trauste velferdsstaten?

I panelet er:

Karl Ove Moene – Professor i økonomi UiO
Per Kleppe – tidligere finansminister
Hadia Tajik – stortingsrepresentant AP
Inga Marte Thorkildsen – stortingsrepresentant SV
Per Olaf Lundteigen – stortingsrepresentant Senterpartiet

Jeg får en god del henvendelser fra potensielle leseplatekjøpere for tiden, og en gjenganger er denne: “Hvorfor kan ikke norske forlag utgi bøkene sine på Kindle?” Svar: Det kan de selvsagt. Hvem som helst kan utgi en bok de har rettigheter til på Kindle ved å registrere seg på Amazons selvpubliseringsside. Heller ikke inputformat (Kindle Store lar deg laste opp i Word, ren tekst, HTML, ePUB og PDF), outputformat eller DRM-løsning (forlagsbransjen elsker DRM) er viktige hindre.

Dette handler om økonomi og forretningsstrategi. Amazon har hittil krevd en for stor prosentandel av en typisk utsalgspris som norske forleggere uansett mener er altfor lav til å være bærekraftig (ebokmomsen hjelper ikke her, selvsagt). Enklere blir det ikke av at våre lokale storforlag alle har vesentlige eierandeler i bokhandlerkjeder. Forlagene ønsker rimeligvis at deres egne bokhandlere skal selge norske ebøker i Norge, og ikke verdens største nettbokhandel.

En vanlig oppfølger til spørsmålet i første avsnitt er: “Men er ikke forlagene redde for å miste lesere?” Slik jeg kjenner bokbransjen, tror jeg ikke det. Det er ikke helt urimelig å anta at mange av dem som nå kjøper Kindle, ikke er store kjøpere av ny norsk litteratur i utgangspunktet. Interessen mange viser for Kindle kan være en norsk versjon av “kannibaliseringseffekten”, der etablerte kunder simplthen bytter til et billigere og mer effektivt Amazon-tilbud.

Regn ikke med å se Lars Saabye Christensens eller Anne B. Ragdes siste bestselgere i Kindle Store med det første, altså. Dermed er det ikke sagt at ikke norske ebøker fins. Norske utgivere bruker systemet, jamfør boka hvis forside du ser til høyre. Denne slankeboka (som jeg altså ikke kjenner utgiverne til eller har lest selv, selv om jeg antagelig burde) selges i den britiske Kindle-butikken til rundt 70 kroner, og ble utgitt av forlaget Lille Måne AS for fem dager siden.

Problemet er at det er så vanskelig å finne flere norske bøker. Selv om Amazons netthandelløsning er helt i tet på en rekke områder, ser amerikanske Kindle Store ut til å mangle noe så grunnleggende som en avansert søkefunksjon som lar deg sortere titler på språk (for papirbøker fins den, men da begrenset til de store verdensspråkene). Jeg har heller ikke funnet noen Amazon-lister over norske utgivere eller titler, ei heller nettsteder med noe tilsvarende.

Så derfor denne oppfordringen til mine lesere: vet dere om søkefunksjonalitet, lister eller enkelttitler, så legg dem gjerne inn i kommentarfeltet. Så vil jeg oppdatere postingen etterhvert.

Redaktøren i det venstreorienterte vekemagasinet Ny Tid, Dag Herbjørnsrud, skriv i sin siste leiar at SV bør forlate regjeringa. Eg lyttar alltid med interesse når interessante og oppegåande folk til venstre fremmar sitt syn på SV. Det skjer dessutan i den tidlegare partiavisa til SV, som igjen sprang ut av det radikale tidsskriftet Orientering som var eit sentralt miljø rundt stiftinga av SF.

I dette tilfellet har Herbjørnsrud også teke seg plass til å argumentere grundig for sitt syn. Eg er likevel usamd med han. Eg synest argumenta vert for situasjonsbestemte, og perspektivet på venstresida sine mål for smått. Han overvurderer dessutan kor bra det er å vere i opposisjon. Det tør eg seie, som har prøvd det ei stund! Her er mitt svar:

 

Fornya kraft, ikkje avgang

Av Bård Vegar Solhjell, nestleiar SV

Redaktøren i Ny Tid, Dag Herbjørnsrud, skriv i den siste leiaren sin at SV bør gå ut av regjeringa. Etter mitt syn er det eit dårleg forslag for Noreg, for venstresida og for SV. Perspektivet blir for smått og kortsiktig.

Då Soria Moria-erklæringa kom i 2005 vart den hylla som ambisiøs og radikal. No er den for det meste gjennomført. Den merksemda den har fått på venstresida i andre europeiske land har blitt mindre rapportert her heime. Eg innleia om Soria Moria og den norske raudgrøne regjeringa på ein konferanse for europeiske venstreparti i Nederland i 2007. Gjennomgangstonen var at det var den mest radikale regjeringsplattforma i Europa, og at ein i Europa merka den politiske endringa i Noreg.

Kva merka dei? For det første ein meir radikal utanrikspolitikk. Noreg trakk dei militære styrkane ut av Irak og ut av den amerikansk-leia OEF i Afghanistan etter valsigeren. Vi oppretta kontakt med den palestinske samlingsregjeringa som dei fleste europeiske land ikkje ville ha kontakt med. Vi auka bistanden til over 1 prosent, og vi stilte oss i spiss for gjeldsslette til fattige land. Alt saman kjende SV-standpunkt, som venstresida i andre land ikkje får gjennomslag for. For det andre at Noreg igjen tok på seg leiartrøya i internasjonal miljøpolitikk. Vi har sett oss verdas mest ambisiøse klimamål og vi har eit internasjonalt anerkjent prosjekt for fangst og lagring av CO2. Ikkje minst vert det lagt merke til at vi leiar an i kampen mot nedhogging av regnskog (som står for opp mot 20 prosent av verdas CO2-utslipp) med å satse milliardsummar. For det tredje at den privatiseringsbølja som har gått over Europa, og slått tungt inn i sosialdemokratiske parti, går motsett veg i Noreg. Vi stoppa privatiseringa av skulen og Jernbaneverket, og kjøpte oss opp i viktige industriselskap. For det fjerde har Noreg bygd opp velferdsstaten i desse åra, og gjennomført reformer som venstresida i det meste av Europa arbeider for. Barnehagereforma er den største velferdsreforma i nyare tid, og inneber den kombinasjonen av tidleg innsats for barn og gode praktiske ordningar for foreldre som det meste av europeisk venstreside arbeider for. Satsinga på skule, eldreomsorg og andre tenester i kommunane står i skarp kontrast til den nedbygginga våre naboland opplever. For det femte har vi hatt fordelings- og fattigdomsfokus i ein periode der mange regjeringar ser på aukande skilnadar som naturskapte. Vi har auka skatten til dei med stor formue og redusert den for dei med låg formue. Samstundes er minstepensjonen auka kraftig, sosialhjelpsatsane er justert opp, bustøtta er utvida og kvalifiseringsprogram er innført for å få fleire tilbake til utdanning og arbeidsliv.

Det norske prosjektet spreier seg no. I Island har vi ei raudgrøn regjering. I Sverige og Danmark skal raudgrøne koalisjonar etter norsk modell slåst om valsigeren. I Tyskland vert det same diskutert etter sosialdemokratane sitt nederlag i fjor.

SVs kongstanke frå 90-talet, det raudgrøne samarbeidet, er blitt politisk eksportvare frå Noreg. Den viktigaste grunnen er at det er ein politisk suksess, med ein langt klårare profil enn dei grå sosialdemokratiske mindretalsregima, og at det var ein suksess i valet.

Dette er resultat av at SV sit i regjering. Utålmodige menneske som oss vil likevel alltid ønske å få til meir. Ikkje minst etter tilbakegongen ved valet i fjor haust er det ei tøff oppgåve.

Men løysinga ligg ikkje i at SV går ut av regjeringa.

Det vil vere ei dårleg løysing for Noreg, som vil få ein meir kaotisk politisk situasjon der høgrekreftene får betre spelerom og venstresida mindre innverknad. I miljøpolitikken vil det vekke til live det sovande fleirtalet av AP, H og FrP i Stortinget.

Det vil vere ei dårleg løysing for venstresida nasjonalt og internasjonalt. Vi treng sentrum-venstre regjeringar som kan prestere endring over tid.

Det vil også vere ei dårleg løysing for SV. Vi har ikkje meir enn våre 6.2% då heller. Men vi vil ha null innverknad over politikken. Gjentekne undersøkingar frå førre periode viser at SV sine veljarar er dei som er mest nøgd med regjeringa, og at dei vil ha SV med der. Vi tapte heller ikkje våre veljarar til Raudt (dit frustrerte anti-regjeringsrøyster kunne tenkast å gå), men til Ap – som jo sit i regjeringa.

Det SV oppnår med å forlate regjeringa er mindre innverknad for venstresida og miljørørsla, samt å svekke den nordiske trenden mot raudgrøne samarbeid.

Løysinga ligg i å styrke og ta leiinga i det raudgrøne samarbeidet, ikkje i å bryte ut av det:

* Vi må gå nye skritt i miljøpolitikken, og ikkje minst vise at vi vil gjennomføre radikale grep i Noreg i mange år framover.

* Vi må styrke barnevern og førebygging, få bukt med fråfallet i vidaregåande skule og trappe opp kampen mot fattigdom enno meir.

* Vi må bli ein klårare debattskapar og politisk nytenkar samstundes med at vi sit i regjering.

* Vi må få fram dei mange endringane vi gjennomfører som regjeringsparti, og utfordre høgresida langt sterkare.

For litt over eit år sidan hadde Høgre 13 prosent på meiningsmålingane, og alle du møtte hadde noko negativt å seie om Erna Solberg. No er ho helt og Høgre har 25 prosent på siste måling. Stemningar snur fort i politikken. Det gjeld å halde fast på det som er politisk riktig over tid.

Den svenske stiftelsen Datorn i Utbildningen har fått laget en forstudie om kommunale strategier for skoleutvikling med IT - her i PDF-format

Forstudien er gjennomført av herrene Jan Hylen og Torbjörn Skarin i det svenske konsulentfirmaet Metamatrix. Den tar for seg kommunale planer og evalueringer av lokale utviklingsstrategier med IT i skolen. Rapporten er kort og lettlest.

Hovedpoenget i forstudien er det forfatterne kaller "Fyra i balans", en modell hentet fra Nederland. Modellen bygger på en ide om at den pedagogiske IT-bruken for læring utvikles best om man har balanse mellom fire faktorer, se figuren nedenfor.

I forkant av denne forstudien sendte DIU ut en sjekkliste på ti punkter for hvordan kommunale IT-satsinger kan se ut. Her er listen:

1. En grupp av engagerade lärare/utvecklare, skolledare, IT-samordnare i kommunen,
förvaltningschef.
2. En plan förankrad i nämnden med pedagogstöd, pedagogik/fortbildning, resurser och
ledningsstöd.
3. Fortbildning av lärare och skolledning, exempelvis med PIM som startpunkt.
4. Forum för delande av material och för erfarenhetsutbyte, både fysiska på skolan och i
kommunen och virtuella.
5. Digitala lärresurser, lätt tillgängliga, gärna redigerbara och anpassningsbara.
6. Infrastruktur, inklusive trådlöst nätverk och bredbandsaccess i skolan.
7. Lärardatorer till alla lärare.
8. Elevdatorer till alla elever.
9. Klassrum med lämplig kombination av dator, projektor, högtalare och interaktiv
skrivtavla.
10. Stimulans och belöningar, inklusive löner vilka påverkas av engagemang i
utvecklingsarbete med IT.

Studiesenteret arrangerte tirsdag 10. august konferansen "The Future of (Distance) Education". Hele konferansen ble streamet, og opptakene ligger nå ute.

Her finner du blant annet kunnskapsministerens innledning

På denne blogg har eg ført omtalt at eg opna Kongsberg Jazzfestival i år, og at eg har vore der eit par gonger før. Mitt beste minne frå desse besøka kom opp igjen i minnet då eg var der; Konserten med Ornette Coleman.

Den klassiske avantgarde/frijazz saksofonisten er ein av dei største i jazzens historie, og definitivt ein av dei mest omstridde og musikalsk radikale. Særleg i åra rundt 1960 spela han ein serie konsertar, og gav ut fleire album, som revolusjonerte jazzen. Han befridde den frå kovensjonar, tok improvisasjonen heilt ut, samstundes som melodi og tone var der. “The Shape Of Jazz To Come” er kanskje det beste av desse albuma.

Saman med folk som Don Cherry (ja, faren til Neneh Cherry) og Charlie Haden spelar og improviserer han seg gjennom ein serie av eigne komposisjonar med sin heilt spesielle stil.

Eg fekk sjå ein gammal, men stilfull mann leie sitt orkester gjennom magiske augneblinkar og lange improvisasjonar i Kongsberghallen. Det er eg enno glad for. Her har eg lagt ut opningssporet Lonely Woman, eit fantastisk høgdepunkt på plata og ei av dei vakraste jazzlåtane eg kjenner. Den trenger gjennom marg og bein.

Sidan forrige gong eg blogga – før min lange ferie i heile juli og nokre arbeidsdagar i august – har det gradvis vakse fram ei stor sak som har dominert mediebiletet dei siste dagane totalt. Spørsmålet om bygging av ei krafline mellom Sima og Samnanger i Hardanger.

Dei fleste som ser litt på TV eller les aviser har fått med seg regjeringas vedtak om å bygge ei slik linje. Mange har nok også fått med seg at SV var usamd i vedtaket, og at vi arbeidde for at regjeringa skulle gjere ei uavhengig utgreiing av vedtaket før vi konkluderte. Slik vart det ikkje. Det vil seie, før i dag. I dag offentleggjorde statsministeren at regjeringa vil gjere ei uavhengig utgreiing av sjøkabelalternativet.

Vi er glad for vedtaket, fordi vi då kan få eit uavhengig grunnlag for det alternativet som mange held fram. Og fordi vi då får oppdatert, eksternt grunnlag for det som sikkert vert ei vanskeleg vurdering.

I morgon dreg eg vekk frå denne debatten for eit par dagar, til Aust-Finmark for å vere presis. Eg skal saman med dei parlamentariske leiarane for dei to andre regjeringspartia på ein to dagars kort tur i Finnmark. Vi skal til Vadsø, Nesseby og Alta. Det vert ein spennande tur til ein viktig region, og også eit godt høve til å snakke med dei to andre. Det treng vi nok.

Francis Spufford har en interessant artikkel i The Guardian med utgangspunkt i sin bok “Red Plenty“. Artikkelen omtaler tidsrommet fra 1957 til 1964, da det en kort periode så ut som om Sovjetunionen i det minste materielt var på riktig spor. Man kan umulig si at et regime så bloddryppende som det sovjetiske hadde noen gullalder, men med en viss rett kan man si at landet hadde sitt øyeblikk i solen.  Dette var nemlig tiden da sovjeterne var knusende overlegne i romkappløpet med USA, da veksten i den sovjetiske økonomien var så god at partikongressen i 1961 vedtok at landet i 1980 ville ha nådd det marxistiske målet om frihet fra materiell nød.

Det er mot den bakgrunn man så se Krustsjovs berømte uttalelse under et besøk i det Hvite hus om at Sovjets økonomi var dømt til å passere USAs. Epokens slutt markeres med maktovertakelsen i 1964, da Krustsjov ble tvangspensjonert og erstattet av et triumvirat. Med det innledes den lange forsteiningsperioden under Leonid Bresjnev, som allerede året etter resulterte i dette ganske unike brevet fra bekymrede sovjetiske kosmonauter. Da Bresjnev døde i 1982 var landet lysår fra målet i 1961 – isteden var man langt inne i en krise så dyp at Deutsche Bank noen år senere kunne sette strek for det sovjetiske eksperimentet.

En sovjetisk agitprop-plakat fra 1963 uttrykker godt optimismen som rådet på denne tiden

Selv om dette fant sted før mange av denne bloggens lesere ble født, er det interessant av to årsaker. For det første: det var ikke bare sovjeterne som trodde det gikk bedre og bedre dag for dag. For USA og dets allierte fortonet SSSR som et land som struttet av selvtillit, og som demonstrerte det med den ene teknologiske bragden etter den andre. Resultatet var Sputnik-sjokket, som fikk amerikanerne til å satse tungt på utdanning og grunnforskning. Det i sin tur førte blant annet til opprettelsen av DARPA, og vi vet alle hva de oppfant. At du leser dette nå, skyldes til en viss grad det sovjetiske øyeblikket.

Det andre poenget er mindre optimistisk. Alle imperier og systemer har hatt sine gyldne perioder, etterfulgt av en unngåelig tilbakegang. Kan hende er vi ikke mindre nærsynte i vår tid enn sovjeterne, romerne, britene eller inkaene da de var på høyden. Forestillingen om at dette blir Kinas århundre er et åpenbart eksempel. Det gigantiske landet med det undertrykkende regimet, enorme miljøproblemer og en kommende eldrebølge er kanskje på høyden akkurat nå, mens dette skrives. Eller kanskje gjelder det, som Spufford er inne på, hele det globaliserte, liberale regimet som er fremherskende i vår tid?

Vår tids motstykker til kommandoøkonomien og ufriheten som gjorde slutt på de sovjetiske forhåpningene, kan være miljøproblemene, befolkningsutviklingen og en kommende oljekrise. Nei, jeg snakker ikke om verdens undergang, men om noe av det nærmeste vi kommer en naturlov i historiefaget: “all things must pass”. Det vi mangler i vår tid, er noen som kan sette ord på denne ideen like presist som den britiske imperiedikteren Rudyard Kipling gjorde i diktet “Recessional“. Det ble skrevet til dronning Victorias diamantjubileum i 1897, da solen aldri gikk ned over det britiske imperiet. Denne strofen er kanskje mest berømt: 

Far-called, our navies melt away;

On dune and headland sinks the fire:

Lo, all our pomp of yesterday

Is one with Nineveh and Tyre!

Judge of the Nations, spare us yet.

Lest we forget—lest we forget!

To år senere brøt Boerkrigen ut, på mange måter det første forvarselet om imperiets sammenbrudd femti år senere.