Eirik Newth

Ludvig (klikk for større bilde)

Det er en stund siden jeg har blogget om katter nå (det går fint med Ada og Linus, bare så det er sagt), men når det først skal skje er det i en god saks tjeneste. Forleden ble jeg kontaktet av Anita fra Kongsvinger, som gjør så godt hun kan for uheldige katter på sitt hjemsted, og som ba meg om å videreformidle et ønske om at den vakre lille krabaten over skal få et hjem. Anita skriver:

Ludvig er en skogkatt. Han er verdt å gi en ny sjanse – finnes ikke psykotisk eller traumatisert. Er pt nedbarbert pga ødelagt flokepels nå – har gått ute LENGE. Markkuren viser at han har levd av mus og fugl. Enda er han så snill…. Ingjerd og jeg badet ham i dag – han sto bare og kjeftet, men rørte seg ikke, lot seg villig massere med shampoo. Det kan hende at han er for sliten til å reagere. [...] En liten hanne, ca 2-3 år med slitte hjørnetenner, fordi han har skrapet frossen mat fra bakken. Det sier litt om livet han har levd. Han vil bli omplassert med kontrakt gjennom nettverket til Kjersti Teig i Hjemløse katter, Løken. Som et ris bak speilet for at han aldri skal gå ute mer og lete etter mat og et varmt sted å sove.

Jeg vet det vil fremstå som National Lampoon-retorikk, men faktum er at Ludvig har dystre fremtidsutsikter hvis han ikke finner et nytt hjem i ganske nær fremtid. Der er han er nå er det dessverre ikke plass til ham, og Anita har brukt opp mulighetene i sitt nettverk. Derfor altså denne bønnen til deg, kjære leser: har du, eller vet du om noen som har, mulighet til å gi Ludvig et godt hjem? Kunne du avsette et minutt eller to til å tenke over det, og eventuelt gjøre noe med saken? Om du kan hjelpe så ta kontakt med Kjersti Løken via Hjemløse katters Facebook-side, eller med meg – så skal jeg videreformidle beskjeden.

Altså. Vi kjenner ikke Ludvigs bakgrunn, men sannsynligvis er han et offer. Først og fremst for den utbredte myten om katten som et relativt vedlikeholdsfritt dyr, et vesen som trenger mat og vann og ellers ikke så mye, og som kan dumpes i en skog eller park om det blir for mye bryderi. Det burde være innlysende at en typisk huskatt rett og slett ikke har fysikken (enn si psyken – disse dyra blir mer knyttet til menneskene sine enn mange tror) til å mestre en barsk norsk vinter. Det burde være innlysende – men overfylte kattehus landet rundt forteller en annen historie.

I tillegg til uansvarlige eiere er Ludvig og tusener av andre katter også ofre for det manglende dyrevernet i Norge. For et Mattilsyn som verken har kapasitet eller kompetanse til å håndtere slike saker, for et politi som har enda mindre kapasitet til å håndtere slike saker, for mangelen på et eget “dyrepoliti” som det de har fått i Stockholm eller enkle tiltak som påbud om chipmerking, subsidiert sterilisering av katter osv.

Joda, jeg vet at det finnes tusener av trengende dyr som også venter på et nytt hjem. Men akkurat her og nå er det han du ser på bildet over det gjelder. Ludvig.

Oppdatering: Det meldes at Ludvig nå har fått et nytt hjem hos snille mennesker på Høland. Jeg lar likevel bloggposten stå, og legger til en peker for Foreningen for Omplassering av Dyr.

Etter å ha brukt Linux som mitt viktigste arbeids-operativsystem i elleve år, har jeg kastet inn håndklet og gått tilbake til Windows. Nærmere bestemt Windows 7 Professional, på en splitter ny HP Touchsmart-PC. Det er ikke med lett hjerte jeg gjør dette, da jeg har enormt stor sans for prinsippene bak åpen programvare og kan takke Linux-miljøet for mange års trygg og brukervennlig databruk. Men som frilanser med hjemmekontor har jeg hele tiden måttet følge et grunnprinsipp: valget av operativsystem kunne ikke komme i veien for arbeidet mitt.

Svært lenge gjorde det ikke det. Men det siste året har mine problemer med Linux økt, og forleden uke ble de så store at det ikke lenger gikk. Strået som knekket kamelens rygg er en obskur bug i Linux (de hårete detaljene kan spesielt interesserte lese om her) som sørget for å sluke all prosessorkraft i maskinen med to-tre sekunders mellomrom. Vifta jobbet for fullt, det, og alle applikasjoner stoppet opp når buggen krevde sitt. Som Linux-bruker er jeg ant til å håndtere snodig oppførsel, men denne situasjonen fant jeg ingen løsning på.

Hva mer er: jeg oppdaget at den har vært kjent blant brukere i flere år, uten at utviklerne har klart å finne noen tilfredsstillende løsning. Standardsvaret har vært å vente på en oppdatering av operativsystemet. Jeg prøvde å kjøre tidligere Linux-versjoner, men det var først da jeg monterte inn en gammel harddisk med Linux fra våren 2010 at maskinen endelig roet seg. Mens jeg satt der og prøvde å oppgradere applikasjoner til så moderne versjoner som mulig, kom jeg til å tenke på at dette problemet ikke var enestående.

I flere år har jeg for eksempel levd med en velkjent (og fortsatt uløst) bug som fører til at overføring av filer via USB går saktere jo større filene er. Overføringshastigheten går faktisk asymptotisk mot null, noe som i mitt tilfelle betydde at det å kopiere et zippet filarkiv på ti gigabyte kunne ta bortimot et døgn. Siden ifjor vår har jeg også levd med at det ikke er mulig å vise Youtube-videoer i fullskjermformat. En småting, men like fullt irriterende. Og svært symptomatisk.

Legg så til at jeg som så mange andre har brukt mye tid på å tilpasse meg det radikalt endrede grensesnittet som Ubuntu innførte ifjor vår, og som ble oppdatert ifjor høst og som visstnok skal gjennomgå en radikal endring til våren igjen. Det blir rett og slett for mye teknisk tull og dill for en selvstendig næringsdrivende småbarnspappa.

Jeg er stygt redd for at det ikke blir bedre i tiden fremover, med et konstant press fra OS X/iOS og et Microsoft som jobber med å skape et felles operativsystem for PC, brett og mobil. Det som skjer med Ubuntu for tiden er åpenbart et forsøk på å svare på disse endringene i markedet. Jeg skjønner at det er nødvendig å omstille seg, men jeg ble lei av å være prøvekanin.

Når dette er sagt, lever Linux i beste velgående på andre plattformer her i huset. Jeg har fremdeles min Nokia N900, og kjøpte nylig et Asus Transformer Prime nettbrett med Android 4.0. For puristene er Android kanskje ikke fritt nok, men for meg som bruker er det en fryd å bruke et grensesnitt i verdensklasse som allerede har knust konkurrentene i smartfonmarkedet, og som fort kan gjøre det samme i brettmarkedet.

Å ja forresten: hva syns jeg om Windows 7 sammenlignet med Ubuntu 11.10 (som var min siste versjon)? Jeg liker det. Det er lettvint og konfigurerbart på en måte som Ubuntu ikke lenger er (jeg kan for eksempel få et skrivebord som er helt tomt – yay!), og det bare funker med maskinvare og eksterne tjenester på en måte som Linux aldri helt har gjort. Mye er nytt og forbedret, men samtidig har man tatt vare på så mye av det gamle at en som ikke har brukt Windows regelmessig siden 98-utgaven var igang med å jobbe en halvtime etter at den nye PCen sto på bordet.

Jeg er vanligvis ikke mannen for nyttårsforsetter, men ved inngangen til dette året avla jeg ett jeg har klart å holde. Forsettet var ganske enkelt å avstå fra å bruke Twitter og Google+ i én måned. Total pause fra sosiale medier, med andre ord. Formålet med denne reisen bakover i tid til sirka 2008, var å finne ut hvordan hvordan særlig Twitter (Google+ bruker jeg svært lite uansett) påvirker arbeid og fritid. Her er mine foreløpige konklusjoner:

Jeg ble uten tvil mer effektiv.  Jorunn kan bevitne at jeg stadig kom ut av hjemmekontoret, forbløffet over hvor fort ferdig jeg var blitt med dagens dont. Uten de stadige avbrytelsene fra Twitter kunne jeg arbeide fokusert og konsentrert i mange timer av gangen, noe som virkelig gjør vei i vellinga når man skriver artikler f.eks. Men dette har nok mindre med tidsbruk enn mental kapasitet å gjøre.

Ja, for ser man kun på tekstvolum er ikke Twitter, med sitt 140-tegnsformat, rare greiene. Det er innholdet som får meg til å prokrastinere: fyndighetene, de gode pekerne, debattene mellom folk jeg har respekt for. Mer enn noe annet er dette en bekreftelse på noe nevrologer har visst lenge: menneskets evne til simultankapasitet er høyst begrenset. Så snart vi begynner å sjonglere med to-tre parallelle tankeprosesser samtidig, synker effektiveten.

Jeg skal ikke påstå at dette resultatet har generell overføringsverdi, da folks arbeidsdager er så ymse. Men for de av oss som liker å snakke om Clay Shirky-begrepet “kognitivt overskudd“, er dette en kjekk påminnelse om at det også finnes et kognitivt underskudd. I sin natur er sosiale medier tids- og oppmerksomhetssluk, og å bruke dem så mye som de fleste av oss gjør idag vil nødvendigvis medføre en kostnad. Ingen gratis lunsjer osv.

Jeg brukte mer av nettet enn jeg har gjort på lenge. Uten Twitter ble RSS-feeden i Google Reader igjen min viktigste kilde til gode pekere. Istedenfor å slette hundrevis av uleste oppdateringer hver morgen, som jeg har gjort det siste året, fikk jeg tid til å gå gjennom alle sammen. Slik gjenoppdaget jeg bloggere og nettsteder jeg ikke har hatt kapasitet til å lese på lenge. Morsomt og nyttig. Det ble også bedre tid til å skrive på nett, jamfør postingene i denne bloggen etter nyttår.

Jeg fikk tid til å lese (enda) flere ebøker. Å droppe Facebook ifjor ga boklesingen et løft. Å droppe den siste Twitter-sjekken på sen kveldstid ga meg enda noen ekstra minutter lesetid, som i løpet av en måned ble nok til å unne seg minst én bok jeg kanskje ellers ikke ville ha tid til. Jeg valgte å bruke overskuddstiden på den fascinerende Glock: The Rise of America’s gun, en bok som egentlig ligger langt utenfor mitt interessefelt (men hvis skildring av en genial, hemmelighetsfull og ufyselig innovatør som skaper et banebrytende produkt som dyrkes av fanatiske tilhengere, ga en følelse av déjà vu…)

Jeg fikk med meg mer av det jeg så på TV. At TV-twitring er blitt en folkesport, vet alle som har lidd seg gjennom havet av gullrekketweets på en fredag kveld. Jeg er skyldig i dette selv, og oppdaget fort at man går glipp ganske mange nyanser når blikket hele tiden hopper mellom fon/pad og TV-skjerm. Om det alltid er et tap, se det er en ganske annen sak.

Jeg skjønte hva folk mener når de kaller Twitter for et elitemedium. De fleste av oss er ikke på Twitter, og har massemediene som sin viktigste kilde til informasjon om tjenesten. Du skal ikke ha lest mye nettaviser før deres vinkling blir åpenbar: omtrent samtlige saker om Twitter handler om kjendiser av ymse slag. Dette ble bare forsterket da Mette-Marit gjorde sin entré for noen uker siden. Det horrible programmet Tweet4tweet, som jeg innrømmer å ha sett noen minutter av i et anfall av desperat Twitter-sug, bygger opp under myten om at dette mest dreier seg om kjendiser som twitrer om og til hverandre.

Jeg har utvilsomt gått glipp av nyttige pekere og diskusjoner. Jorunn avla jevnlige rapporter om “det sosiale mediet hvis navn ikke skal nevnes” som bekreftet akkurat det. På den annen side kunne jeg også diske opp med endel pekere og informasjon fra RSS-feeden min som hun ikke hadde fått med seg, så i hvilken grad det er ble et nettotap er uvisst. I et jobbperspektiv vil jeg tror mer iherdig RSS-bruk slår positivt ut, rett og slett fordi så få på Twitter legger ut pekere om mine fagfelter.

Hverdagen blir ikke helt den samme uten Twitter. Som hjemmekontorist med utearbeidende kone og barn i skolealder, har jeg lært meg å verdsette det sosiale aspektet ved de sosiale mediene. Dette ble bekreftet av henvendelsene jeg fikk fra folk som spurte hvor jeg var blitt av. Om jeg noensinne gjør et slikt stunt igjen, skal jeg huske å si fra på forhånd. Plutselig taushet i et sosialt medium kan jo indikere så mangt, inklusive noen riktig utrivelige scenarier.

Jeg skal fortsette å bruke Twitter. Det er i disse dager over et år siden jeg logget meg av Facebook for siste gang. Mens det var flommen av dill og uvesentligheter som motiverte meg til å hoppe av Facebook, er det stikk motsatt på Twitter. Det er jo nettopp menneskene og meningene som engasjerer meg nok til å distrahere, som gjorde det nødvendig med en pause. Vi snakker altså om et grunnleggende positivt problem, som ikke løses med å hoppe av for godt. Imorgen er jeg tilbake igjen, som normalt.

Men jeg vil bruke det mer fornuftig.  Jeg kommer til å filtrere mer agressivt blant dem jeg følger enn jeg har gjort til nå. Jeg kommer til å ha Twitterpauser det meste av  arbeidstiden, og bruke mindre tid på diskusjoner. Ja, for pausen har underbygget mitt syn på Twitter som en arena som favoriserer smarte oneliners fremfor resonnementer, og oftest får deltakere til å fremstå som grunnere enn de er i virkeligheten.

Ja, forresten: jeg har fått en drøss med nye folk som følger meg på Twitter under Twitterpausen. Jeg er ikke den første til å oppdage at taushet kan være gull i et påstått pludremedium, men det forundrer meg ikke mindre av den grunn.

Jeg er fremdeles en svært fornøyd bruker av billig-Kindlen jeg kjøpte forleden, men ønsket meg et ordentlig læromslag med innebygd leselys. Det finnes endel av dem på markedet, men mitt blikk falt på et produsert av taiwanesiske SolarFocus. Dette omslaget kommer med leselys, et 1500 mAh ekstrabatteri pluss solceller integrert i omslaget. Konseptet er enkelt nok: når din Kindle er festet i omslaget, tredobles tiden mellom hver lading takket være ekstrabatteriet, og er det mye sol trenger du ikke lade i det hele tatt.

Som tenkt, så gjort: som bildet over viser har min Kindle fått et nytt omslag. Men nå har også ettertanken meldt seg. For vel er SolarFocus kult, men er det nyttig? Hvor mye energi sparer jeg egentlig, og hva blir det i kroner og øre? Jeg tok utgangspunkt i idealtilfellet at Kindlen min fra nå av lades med sollys og innendørs lys (vilt optmistisk, men det gjør regnestykket enklere). Deretter antar jeg at fullading av Kindle bruker like mye energi som fullading av en mobil, det vil si rundt 0,005 kWh.

Ifølge Fjordkraft er strømprisen i mitt område 35 øre/kWh akkurat nå, men det sier lite om snittprisen i løpet av et år. Istedet bruker jeg SSBs tall for strømprisen i 2011, som ligger rundt 1 krone per kWh. Da koster én Kindle-lading rundt en halv øre (det er ikke lading av dingser som tynger husholdningsbudsjettet, akkurat). Jeg bruker min Kindle mer enn de fleste, tar litt i og sier at jeg lader ukentlig. Da blir min årlige Kindle-strømregning på drøyt 25 øre (sic).

SolarFocus slurper noen kjærkomne norske vintersolstråler

Før regningen for tollbehandling er betalt koster SolarFocus 550 kroner. For den nette summen kunne jeg lade min Kindle med strøm fra nettet til godt etter år 4000 med dagens elpriser. Eller mer realistisk: for at det skal lønne seg å bruke SolarFocus i løpet av en antatt levetid på fire år, må strømprisen holde seg 500-600 ganger høyere enn idag. Konklusjon: fra et økonomisk perspektiv gir det absolutt ingen mening å drive en Kindle på denne måten fra Norge.

Det beste jeg kan håpe på, er at solcellene gir meg superlang batterilevetid om jeg skulle besøke et land med mye sol og upålitelig strømforsyning (skal en tur til Kenya til høsten, som riktignok har masse sol – men også greie forhold for lading av dingser såvidt jeg kan huske). Når alt dette er sagt skal det sies til SolarFocus’ fordel at det beskytter den skjøre Kindle-skjermen godt, at det integrerte leselyset er det beste jeg har vært borti og at den kraftige formfaktoren gjør Kindlen lettere å finne.

Talskatten Linus er underveldet

OK, så er det én begrunnelse til. I mine forelesninger om fremtiden kommer jeg ofte inn på morgendagens energiforsyning. SolarFocus tjener som et utmerket eksempel på hvordan vi ikke kan redde Jordas miljø med alternative energikilder. Som “talking point” er den altså vel verdt sine 550 (pluss toll og grums) for meg. Men neppe for så mange andre, vil jeg tro. De bør nok heller kjøpe standardomslaget med lys, som koster $20 mindre…

Sovjetisk velstand, 1960-tallet

Jeg har nettopp fullført Francis Spuffords faktabaserte roman “Red Plenty”, som handler om Sovjetunionens ganske enestående planøkonomi og forsøkene som ble gjort på å reformere den i en kortvarige fremgangsperiode Spufford har kalt “det sovjetiske øyeblikket”. Dette er et sjeldent eksempel på at en ambisiøs forfatter velger å gå langt utenfor den slagne roman-landevei (ingen privatdetektiver, ingen trist barndom på bygda eller magre kår som ung kunstner!), og likevel lykkes med form og innhold.

Ja, for de mange kapitlene som viser oss episoder av sovjethistorien sett gjennom øynene til virkelige skikkelser og romanfigurer, er drivende godt skrevet. Spufford evner virkelig å få en historie som egentlig bare er av interesse for økonomihistorikere, til å sprake av liv på e-blekkskjermen. Og den historien er altså som følger: på 1950-tallet og tidlig på 60-tallet oppviste Sovjetunionens økonomi en imponerende vekstrate. Selv om det virkelige tallet var en god del lavere enn det offisielle på 10% per år, var det nok til at sovjeterne merket fremgangen i form av økt lønn, boligstandard og vareutvalg.

Det var på denne tiden at Nikita Krustsjov uttalte at Sovjetunionens økonomi kom til å matche og etterhvert passere USAs, og kommunistpartiet i et anfall av vill fremtidsoptimisme gjorde et vedtak om at all materiell nød skulle være avskaffet i 1980 (det dette “plenty” som det henvises til i tittelen). Samtidig var det en økende erkjennelse av målet om paritet med USA (enn si evig materiell lykke) ikke kunne nås om ikke noe drastisk ble gjort med det økonomiske systemet. I den allmektige planleggingskomiteen Gosplan visste man at sovjetøkonomien var mindre effektiv enn de kapitalistiske, preget av gammeldags utstyr, inkompetanse og korrupsjon, og med en vekstrate som utover 1960-tallet viste tydelige tegn til å dabbe av.

Det er her Spuffords egentlige hovedperson, Leonid Kantorovitsj, dukker opp. Denne matematikeren og økonomen (forøvrig eneste sovjeter som fikk Nobelprisen i økonomi) har nemlig et radikalt forslag: Samfunnet bør overlate styringen av planøkonomien til datamaskiner. På dette tidspunktet ble datamaskiner stort sett brukt til militær virksomhet og romfart, men ifølge Kantorovitsj og hans støttespillere kunne de i prinsippet gjøre samme jobb som Gosplans ansatte (bare mye raskere, mer presist og billigere), og i tillegg tilby tjenester som overgikk menneskelig kapasitet.

Et eksempel var fastsettelse av pris på varer i planøkonomien. I Sovjetunionen ble prisen på alle produkter fastsatt av Gosplan, etter regler som utenforstående ofte framsto som ufleksible for ikke å si ubegripelige. For eksempel kunne prisen på tungt maskinelt utstyr bli beregnet med utgangspunkt i vekten, med den følge at en forbedret og lettere utgave av en maskin kunne få lavere pris enn den gamle. Siden fabrikkledere fikk bonus basert på salgsinntekten, var det i deres interesse å fortsette å selge gammelt utstyr.

Kantorovitsj-skolen mente man kunne få en realistisk og dynamisk prisfastsettelse ved hjelp av datamaskiner og optimaliserende algoritmer. Eller noe av det beste fra kapitalismen uten å innføre kapitalisme, om du vil. Algoritmebasert prisfastsettelse ville gi bedre ressursutnyttelse, og i tillegg bidra til å flytte det politiske fokuset fra tradisjonell tungindustri til elektronikk og andre fremtidsrettede områder. Sovjetunionen hadde lykkes med å bli verdensledende innen romfart, så hvorfor ikke innen informasjonsteknologi?

Begeistringen blant forskerne var stor (tittelen på innlegget er hentet fra et banner som visstnok skal ha prydet Kantorovitsj-gruppens lokaler i forskerbyen Akademgorodok), men idag har vi fasit. Landets økonomi ble aldri reformert. Tvert imot begynte en langvarig nedtur som – etter at den ble forlenget et tiår takket være oppdagelsen av enorme oljekilder – endte med at vestlige banker satte strek for det sovjetiske eksperimentet i 1989. Men for tilhengerne av en datastyrt økonomi kom nederlaget mye tidligere, da landets IT-myndigheter i 1969 bestemte at man skulle hekte seg på den østyske strategien med å kopiere IBMs allerede utdaterte modell 360, fremfor å satse på lokal teknologi.

"Vår egen tid pluss flygebiler" anno 1912

Boka er som sagt svært underholdende på en måte som vil glede historie- og datanerder. Men den har faktisk også en nytteverdi for fremtidstenkere. Forfatteren L.P. Hartley uttalelse “The past is a foreign country, they do things differently there” har like stor gyldighet for fremtiden. Fremtiden er et fremmed land, og folk gjør ting annerledes der. Tross dette ender vi altfor ofte med å lage fremtidsbilder som egentlig bare er vår egen tid pluss flygebiler.

Av og til trenger vi å forflytte oss fysisk eller mentalt til virkelig fremmede steder, og i så måte gjør Sovjetunionen på høyden av sin makt nytten. Det presenterer oss for alternative løsninger og tenkemåter, eller utvider mulighetsrommet om du vil. I dagens fremtidstenkning kan det ofte være litt trangt, noe som tidvis påpekes av publikum. Derfor pleier jeg å si meg enig med dem som påpeker at kombinasjonen av demokrati og markedsøkonomi som har dominert på den nordlige halvkule de siste tjue årene, ikke nødvendigvis dominerer om hundre år.

Tvert imot ser vi tegn til at demokratiet er under press, jamfør Azar Gats interessante artikkel The Return of Authoritarian Great Powers (PDF, fullversjon må betales for) i Foreign Policy. Og selv om autoritære stormakter som Kina og Russland så langt har valgt en ganske markedsvennlig økonomisk politikk, finnes det ingen garantier for at det er slik om femti år. Det faktum at vi idag ikke kan se for oss et troverdig alternativ, betyr ikke at det ikke finnes. En av oppgavene til fremtidstenkere er på påpeke nettopp det.

 

Forleden uke deltok jeg i en interessant og overraskende godt besøkt debatt i Litteraturhuset i regi av det idehistoriske tidsskriftet Arr. Temaet var fremtidsforskning, og jeg satt i panelet sammen med fremtidsforsker Erik Øverland og dekana ved det humanistiske fakultet Trine Syvertsen. Hovedspørsmålet var: “Kan forskere forutsi fremtiden?”, til hvilket mine to utmerkede panelkolleger svarte nei mens jeg svarte ja (for deretter å kvalifisere mitt svar ved å påpeke at enkle systemer som Solsystemet er forutsigbare med høy presisjon i et langt tidsrom, mens komplekse systemer som været og økonomien i beste fall er delvis forutsigbare i et kort tidsrom).

Eksempel på noe som ikke er, og som det likevel forskes mye på

Et annet interessant spørsmål som ble drøftet var “Kan man forske på det som ikke er?” Øverland tok til orde for at fremtiden – eller i det minste vårt forhold til den – kan være gjenstand for seriøs akademisk forskning. Jeg minnet om at mye av dagens forskning faktisk tar for seg det som ikke er. Strengteoretikernes forskning på pre-Big Bang-scenarier er et eksempel (man forsker på tiden før tiden, og rommet før rommet) mens hele historiefaget er et annet (yesterday’s gone, som bekjent).

Men det mest provoserende utspillet denne kvelden kom fra dekana Syvertsen, som mente at fremtidstenkning var noe også de fremmøtte humanistene kunne sysle med. “Fremtidstenkning er for alle”, erklærte hun. Det førte til debattens eneste skarpe meningsutveksling, da scenariebygger Andreas Hompland tok ordet fra salen og imøtegikk Syvertsens utspill på vegne av det han kalte “scenarietilsynet”. Hans poeng var at scenariebygging må utføres av kvalifiserte folk. Det krever omfattende research, og prosessen bør fortrinnsvis skje i grupper under kyndig ledelse. Ikke noe man gjør ved spisestuebordet etter Dagsrevyen, altså.

Det er det vanskelig å si seg uenig i. Likevel er jeg i grunnen hjertens enig med Syvertsen. Dels fordi det allerede er slik at vi alle tenker på fremtiden uansett. Ifølge psykolog Daniel Gilbert handler rundt 15% av tankene som knitrer bak pannebrasken din om den nære og fjerne personlige fremtiden. Enten du grunner over hva du skal by gjestene på til middag imorgen eller planlegger å kjøpe nytt hus, så er det fremtidstenkning du driver med.

At det også er vanlig å tenke på fremtiden i et større perspektiv, viser den enorme populariteten til filmer som “Avatar”. Men den folkelige fremtidstenkningen er aldri scenariebasert, hvilket bringer meg til det andre poenget: profesjonell fremtidstenkning er heller ikke synonymt med scenariebygging. Det finnes så mange måter å angripe fenomenet på fremtiden på, fra romaner og tegneserier til Delphi-metode og forutsigelsesmarkeder.

Så nei: du behøver ikke delta på et seminar i regi av en storbedrift eller fylkeskommune for å tenke på fremtiden på en måte som er verdifull for deg – eller andre. Selv arbeider jeg som fremtidstenker arbeider relativt lite med scenarier (jeg har vært med i et par slike prosesser, men det ga i grunnen ikke mersmak). Isteden arbeider jeg mye med det jeg kaller fremtidsbilder, små glimt av fremtiden som kan ta form av artikler, bloggpostinger eller foredrag.

Fremtidsbildene mine tar ofte utgangspunkt i det jeg kaller “områder av større forutsigbarhet” (mer om det i en senere bloggposting), fenomener eller trender som er så brede og stabile at fremtidsbilder basert på dem får en viss plausibilitet. Den demografiske og teknologiske utviklingen er eksempler på slike områder, og kan gi opphav til fremtidsbilder av eldrebølgen og superavanserte dingser.

Ofte velger jeg en form på fremtidsbildene som klart forteller leseren at dette ikke er en presis spådom, men en visjon av hvordan virkeligheten kan komme til å bli. Jeg skrev et eksempel på dette i fjorårets juleutgave av VG Helg, i form av en novelle som skildrer et 2031 der bilene kjører seg selv. Utgangspunktet for novellen er de store fremskrittene bl.a. Google har gjort med selvkjørende biler. Hensikten er både å underholde og få leserne til å reflektere over hva en slik utvikling kan bety (i bildet nevner jeg bl.a. overvåkningsproblematikk).

Et annet eksempel er et foredrag jeg skal holde for Unge Venstre om et par uker. Temaet er velferdspolitikk, og jeg er bedt om å snakke om fremtiden. Nylig var UV-leder Sveinung Rotevatn en av flere borgerlige ungdomspolitikere som lå i telt utenfor Stortinget som protest mot de vanskelige vilkårene for unge i boligmarkedet. Jeg tilpasser nesten alltid mine foredrag til oppdragsgivers behov, så i dette tilfellet vil jeg utfordre forsamlingen ved å hevde at det blir like vanskelig eller vanskeligere for å ungdom å komme seg inn på boligmarkedet om 15-20 år.

Dette fremtidsbildet begrunner jeg bl.a. med den demografiske utviklingen, der urbanisering, vekst i folketallet og eldrebølge vil øke presset i boligmarkedet i storbyene og byregionene. Fordi olje- og gassalderen langt fra er over i dette tidsperspektivet, vil Norge fortsatt være et land der en stor del av befolkningen har råd til å kjøpe dyre boliger. I dette bildet blir ikke telependling viktig nok til at det bidrar vesentlig til å holde folk på landet, og om vi får et boligkrakk (noe økonomene har spådd i årevis uten at det har skjedd) vil prisfallet ikke bli varig.

Politisk sett er dette et “business as usual”-scenario – dagens storbypolitikk (eller snarere mangel på sådan) antas å fortsette noenlunde som idag. Og det er her vi kommer til sakens kjerne: min hensikt er å få publikum til å reflektere over hva som må til for at “business as usual” skal unngås. Siden publikum i dette tilfellet er politisk engasjert ungdom, er det naturlig å vinkle diskusjonen inn mot hva slags tiltak som eventuel kan settes inn for å gi ungdom et rimelig botilbud. Er for eksempel tiltakene som UV foreslår her nok, eller må det sterkere lut til for å bygge et par hundre tusen boliger i og rundt Oslo før 2030?

Spørsmålet som bør melde seg hos mitt publikum i slike situasjoner er: hva er denne mannens grunnlag for å snakke om fremtiden? Jeg har, i likhet med de fleste i dette gamet, ingen formelle kvalifikasjoner å snakke om. Da jeg begynte å jobbe med fremtiden som tema (noen år før jeg skrev boka “Fremtiden”), var det ingen aktuelle kurs eller seminarer jeg kunne ta i Norge. Jeg hadde heller ikke anledning til å studere i utlandet, og derfor kaller jeg konsekvent ikke for fremtidsforsker.

Når det er sagt, skader det ikke å ha en naturvitenskapelig bakgrunn når man skal forstå og fortolke statistikken som ofte kan ligge til grunn for fremtidsbilder. Som astrofysiker har jeg gjennomtenkt forhold til lange tidsrom, og matematikk nok til å få en grunnleggende forståelse av hva som er og ikke er forutsigbart. Jeg leser selvsagt masse (inklusive standardverkene innen fremtidstenkningen), pløyer meg gjennom flere trendanalyser og scenarier enn jeg liker å tenke på og følger ledende folk på nettet. Mange år erfaring fra politikk og organisasjonsliv skader sikkert ikke.

Men ellers er jeg i det store og hele en glad amatør. Hvilket bringer meg til poenget i tittelen: Hvis noen med en bakgrunn som min kan tjene gode penger på å snakke om fremtiden, er feltet være åpent for mange fler. Den viktigste kvalifikasjonen er når det kommer til stykket en glødende interesse for et esoterisk emne, evnen til å håndtere et uvantlig bredt kildetilfang og tjukk nok hud til å tåle å bli sett på som useriøs – noe som er en uunngåelig del av jobben. :)

Denne lille boka (hvis undertittel er How the Digital Revolution is Accelerating Innovation, Driving Productivity, and Irreversibly Transforming Employment and the Economy) har gått sin seiersgang gjennom bloggosfæren, og er blant annet grundig og godt omtalt i bloggene til Espen Andersen  og Paul Chaffey. Jeg kjøpte den til min Kindle, og kan ikke si annet enn at $6,89 er en særdeles lav pris å betale for et av de mest interessante økonomiske argumentene jeg har hørt på en stund.

Kort fortalt mener forfatterne, Erik Brynjolfsson og Andrew McAfee, at økonomien i det rike nord er kommet til et stadium der digitalisering ikke lenger skaper flere arbeidsplasser enn den eliminerer. De belegger dette med statistikk fra USA, som f.eks. at arbeidsmarkedet knapt rører seg mens økonomien har begynt å vokse igjen, stagnerende medianinntekt (for middelklassefamilier er den litt mindre nå enn i 1996) og store bedrifters utgifter til lønn (flater ut) versus teknologi (vokser raskt).

Bryjolfsson, og McAfee påstår ikke at dette er den eneste årsaken til den pågående økonomiske krisen, men mener at det er en vesentlig årsak – og en som blir stadig viktigere. Ja, for kombinasjonen av avansert programvare, stadig raskere prosessorer, nettverk og gigantiske databaser (eksemplifisert ved IBMs “Watson”-teknologi) er i ferd med å gi maskinene innpass i “white collar”-delen av arbeidsmarkedet.

Et eksempel amerikanske advokatfirmaers bruk av “e-discovery software”, programvare som gjør jobben med å gå gjennom juridiske dokumenter mye raskere, billigere og mer presist enn de menneskelige juristene de erstatter. Fortsetter utviklingen som idag, tror forfatterne at det er få yrkesgrupper som vil kunne føle seg helt trygge på at de ikke blir kan erstattes av IT (heller ikke Kina er immun mot denne prosessen – der robotiseres industrien nå i høyt tempo).

Forfatterne bekymrer seg over at teknologi bidrar til å underbygge utviklingen man ser i USA idag, hvor noen få prosent av landets befolkning blir sittende igjen med det meste av inntektsøkningen og den “amerikanske drømmen” virker stadig fjernere for mange. Et økende inntektsgap borger for mer sosial uro, som til sjuende og sist vil det også ramme inntektene til dem som i boka kalles “superstjerner”. Dette illustrereres godt av en velkjent anekdote:

Ford CEO Henry Ford II and United Automobile Workers president Walter Reuther are jointly touring a modern auto plant. Ford jokingly jabs at Reuther: “Walter, how are you going to get these robots to pay UAW dues?” Not missing a beat, Reuther responds: “Henry, how are you going to get them to buy your cars?”

Det som står på spill er balansen mellom arbeid og kapital, en samfunnskontrakt som har sikret USA vekst og velstand i over et århundre. Brynjolfsson og McAfee mener at konktrakten ikke er dømt til å bryte sammen, hvis vi evner å sette inn tiltak i tide. Målet er å sette mennesker istand til å konkurrere sammen med maskinene, snarere enn mot dem. Forfatterne presenterer et program på 19 punkter som kan oppsummeres slik: sats mer på utdanning og forskning, gjør det lettere å skape nye arbeidsplasser og mer attraktivt å investere i menneskelig arbeidskraft.

Jeg sitter igjen med to hovedtanker etter å ha lest denne boka. For det første er jeg en anelse skeptisk til at det politiske systemet i USA er istand til å gjøre vedtakene som forfatterne mener er påkrevd. Mange av dem vil koste det offentlige dyrt (ikke minst omleggingen av skolesystemet), og teknologiselskapene som har mest å vinne på dagens utvikling har penger nok til å kjøpe seg innflytelsen de trenger for å bevare status quo.

Når det er sagt deler jeg forfatternes forsiktige optimisme, om enn på et litt annet grunnlag. Når for eldrebølgen for alvor rammer det rike nord vil det oppstå mangel på arbeidskraft i deler av arbeidsmarkedet (ikke bare helse- og omsorgssektoren). Hittil er arbeidsinnvandring blitt sett på som den mest realistiske løsningen på problemet, men om Brynjolfsson og McAfee får rett vil vi ha en lokal reserve i form av arbeidstakere som tapte kappløpet mot maskinene.

I et litt lengre perspektiv bærer denne utviklingen bud om et arbeidsmarked som kan bli fleksibelt i en helt annen og mer positiv betydning enn dagens, der menneskets unike evner utfyller maskinens snarere enn å erstattes av dem. En dikterisk visjon av et symbiotisk forhold mellom menneske og maskin i en fjernere fremtid finner du i All Watched over by Machines of Loving Grace av Richard Brautigan.

I en kommentar til min forrige posting om Amazon Kindle skriver Lars N: “Hører nok litt til anythingbutkindle-grupperingen – et proprietært og (til nå) middelmådig ebok-format var i utgangspunktet nok til å få meg skeptisk, og 1984-affæren fikk meg til å ta helt skrekken.” Lars har et godt poeng, og hva mer er: hadde du spurt meg for to år siden ville jeg sagt nøyaktig det samme. Jeg har uttalt meg sterkt kritisk til Amazons satsing på MOBI-formatet istedenfor EPUB-standarden, og ikke minst har jeg hatt lite pent å si om bruken av DRM.

Så sitter jeg her idag og eier to Kindle-lesebrett proppfulle av ebøker som jeg ikke kan ta sikkerhetskopi av eller låne til en venn uten å bryte amerikansk og norsk lovverk. Og har altså ikke skiftet grunnsyn. Jeg mener fremdeles at DRM er en uting for leserne. Det innskrenker vår mulighet til å lese lovlig kjøpte ebøker på dingsene vi måtte ønske, fratar oss hevdvunne leserrettigheter og styrker monopoltendensene i den digitale innholdsbransjen ved å låse kundene fast til én teknologisk løsning.

At jeg likevel bruker Kindle som min viktigste leseplattform kan ses på som et døme på kognitiv dissonans (evnen vi alle har til å leve med flere motstridende tanker i hodet samtidig). Eller omvendt: det er et eksempel på at virkeligheten overstyrer de fleste prinsipper (jeg er for kutt i klimagassutslipp, men er avhengig av å fly i forbindelse med jobben). Etter å ha tenkt endel på saken er jeg kommet til et slags midtstandpunkt, basert på en kost-nyttevurdering. DRM er og forblir ille, men Amazon har adressert innvendingene på slik en måte at kostnadene blir akseptable.

Et eksempel er “read everywhere”-strategien, som i praksis innebærer at jeg kan lese ebøker på omtrent en hvilken som helst dings det skulle være. Nylig befant jeg meg i en situasjon der eneste tilgjengelige lesedings var en ASUS minibærbar med Ubuntu Linux. Alt jeg da behøvde å gjøre var å fyre opp Google Chrome, gå til Kindle Cloud Reader og fortsette å lese der jeg sluttet på Kindle-lesebrettet. Det er slikt jeg kaller “DRM med et menneskelig ansikt”.

Et annet er mangelen på mulighet til å låne eller selge ebøker videre. Amazon prøver forsåvidt å få forlag til å godta vennelån av ebøker, men tilbudet er begrenset selv for amerikanske brukere. I mitt tilfelle betyr dette lite. De to personene jeg har pleid å låne flest bøker til er Jorunn og min far. Jorunn deler jeg Amazon-konto med, så der er delingen uproblematisk. Og i min fars tilfelle viser det seg at Amazons lave priser ofte gjør problemstillingen overflødig.

Et eksempel: Forleden dag fant jeg Stephen Ambroses fabelaktige Citizen Soldiers på tilbud på Kindle Daily Deal (et must for alle Kindle-brukere, forøvrig). Prisen var $2,49, dvs 15 kroner. Samtidig som jeg kjøpte den til meg selv, klikket jeg på “Give as a gift”-knappen og sendte eboka til min far. For en sum som er langt lavere enn det én papirutgave hadde kostet, fikk han og jeg hver vår kopi av boka – og kan diskutere den neste gang vi møtes, akkurat som i de gode, gamle pbokdager.

Mange drømmer om et privat bibliotek av denne typen. Jeg gjør det ikke, og det er blitt utslagsgivende for mitt valg av DRM-beskyttede ebøker.

I det hele tatt veier utvalg, pris og tilgjengelighet tungt på plussiden av kost-nytteregnskapet. For meg er poenget med bøker først og fremst å lese dem, og at Kindle får meg til å lese mye mer enn før blir dermed den viktigste positive konsekvensen. Men samtidig vet jeg at det er her min vurdering skiller seg fra den mange andre bokelskere vil gjøre: Selv om jeg elsker å lese, er jeg nemlig ikke spesielt opptatt av å ha en stor boksamling.

Bevares, man kan ikke ha et ordentlig hjem uten bokhyller, og jeg eier mange fysiske bøker jeg er sterkt knyttet til. Men de aller fleste bøker jeg kjøper leser jeg bare én gang, og noenogførti års erfaring som leser har lært meg å skille mellom bøker jeg vil beholde og de jeg vil kvitte meg med. Dette begynte lenge før jeg fikk ebøker. Jeg har faktisk kastet bøker over en lav sko i tiår, ofte til andre lesehesters store forskrekkelse. For noen år siden ga vi bort femten kasser bøker til et antikvariat, og i skrivende stund står det like mange kasser i kjellerbod og på loft som jeg lurer på hva jeg skal gjøre med.

Ja, for selv om jeg omtrent har sluttet å kjøpe papirbøker, fortsetter de jo å strømme inn i huset. Alle rom i vår 74 kvadratmeters blokkleilighet har en vegg satt av til en svær bokhylle, og familien er enige i at det er nok (at en bokhylle fort tar opp en halv kvadratmeter er heller ikke til å kimse av i en bydel hvor kvadratmeterprisen nå ligger rundt 30 000). Enhver ny bok som kommer inn i vårt hus og skal beholdes, skyve automatisk en gammel bok ut i de evige jaktmarker.

Av dette kan man ganske riktig slutte at jeg ikke er overvettes bekymret for å miste bøker om Amazon skulle gå konkurs. De fleste ebøker jeg kjøper via Kindle Store er slike jeg uansett ikke har tenkt å lese igjen. Og nok engang har jeg litt erfaring å trekke på. Før jeg byttet til Kindle var jeg innom tre andre ebokhandlere: Rocket Ebook Store, Mobipocket og Sony Reader Store. Jeg har ikke klart å overføre noen av disse ebøkene til Kindle (DRM-fjerning får jeg av en eller annen grunn ikke til), men så har jeg heller ikke ønsket å lese en eneste av dem igjen.

Det betyr selvsagt ikke at jeg ikke kan komme til å angre. Det er flere av mine Kindle-ebøker jeg er sikker på at jeg vil lese igjen i fremtiden. Muligheten for at de må kjøpes igjen er åpenbart noe som hører hjemme på minussiden i regnskapet, selv om risikoen for at det skal skje fremstår som liten i skrivende stund.

Dette var mitt personlige kost-nytteregnskap. Andre lesehester vil gjøre andre vurderinger, selvsagt. Hva med deg?

 

Forleden dag bestilte jeg Amazons nyeste Kindle, som et lite og lett tilskudd til min DX. Varianten jeg gikk for har ikke touchskjerm og kobler seg kun til via wifi. Erfaringen med DX er at jeg ikke benyttet meg av muligheten til å kjøpe bøker på reise ofte nok til å rettferdiggjøre ekstrakostnaden, og touchskjerm på et dedikert lesebrett syns jeg i grunnen er overflødig.

Denne utgaven koster 109 dollar, noe som med dagens kurs på 5,88 blir temmelig uslåelige 960 kroner (inklusive mva og frakt) for et produkt som teknisk sett er helt på høyden med konkurrentene. Til sammenligning koster for eksempel Sony Readers billigmodell på it24.no 1174, det billigste lesebrettet på digitalbok.no selges for  1499, det samme gjør det mye omtalte magnetkort-brettet til norli.no (jeg behøver vel ikke nevne at innholdet til Kindle også er mye billigere enn i norske ebokhandler.)

Nye Kindle oppå gamle Kindle DX

Så hva får man for prisen av litt over to norsk papirbøker? Man får det minste lesebrettet fra Amazon noensinne. Borte er QWERTY-tastaturet og de brede kantene rundt skjermen som kjennetegner eldre Kindler. Tilbake er bare blaknapper på sidene og fem knapper under skjermen. De er (fra venstre til høyre) tilbake til siste posisjon, virtuelt tastatur, navigasjonsknapp, meny og hjem. Pluss en knapp på undersiden til å skru av skjermspareren, da.

Ellers er brettet utstyrt med en vanlig mikro-USB-utgang som også fungerer som ladepunkt via kabel til PC. Fordi dette er e-ink er batterilevetiden oppgitt til å være på mange uker, som for tidligere Kindler. Som før kan du bruke programmet Calibre til å overføre andre ebøker enn Amazons egne til nye Kindle via USB. Det du ikke får her er lydutgang eller mulighet til å spille MP3-filer. Greit for meg – det var aldri en funksjon jeg brukte.

Menysystemet er omtrent som før, det vil si enkelt og ujålete. Min eneste bekymring på forhånd var hvordan det virtuelle skjermtastaturtet ville fungere uten touch. Jeg skal ikke påstå at det går veldig fort å flytte seg fra bokstav til bokstav og klikke OK med navigasjonsknappen, men til enklere søk fungerer det helt greit. Skriver du mye notater, selges fremdeles tastaturmodellen.

Jeg merker meg at bla-knappene har fått en del kritikk, fordi de sitter helt ute i kanten av brettet og er enda smalere enn på tidligere modeller. Også jeg opplevde at de kunne være litt vanskelige å trykke ned fra visse vinkler. På den annen side er det knapper på begge sider, så jeg fant raskt et grep som gjorde det lett å holde og bla med én hånd.

Det har skjedd ting i designavdelingen siden Kindle 1, gitt...

Dette er – i motsetning til Kindle DX – et enhåndsbrett. Med en vekt på bare 170 gram, dimensjoner på 166 x 114 x 8,7 mm og en gummiert bakside ligger det svært godt i hånden. Skjermen ser liten ut, men er faktisk like stor som den delen av en paperback-side som er dekket med skrift. Å bla om sider går merkbart mye raskere enn på tidligere modeller, og det kortvarige blaffet av negativ skrift (som irriterer mange) dukker nå bare opp for hver sjette omblaing.

Jeg skal ikke si at Kindle (som bare heter det, mens de dyrere variantene i tillegg heter Keyboard, Touch, Touch 3G og Fire) er for alle. Men med forbehold om mulige tekniske problemer (det har skjedd med Kindler før) er det vanskelig å ikke anbefale denne dingsen – enten du ønsker å oppgradere din gamle Kindle eller vil prøve deg som e-leser. Amazon har gjort det igjen: laget en dings som gjør den ene tingen den skal på en utmerket måte – til en rimelig penge.

I dette hjemmet er mediehenvendelser om digitale gaver ved årsslutt like sikkert som Donald Duck på julaften. De senere årene er jeg uvegerlig blitt spurt om jeg selv gir bort rene e-gaver til jul, og om jeg tror ebøker vil erstatte papirbøker under juletreet. Frem til i år har jeg svart nei og tja på spørsmålene, men jeg lurer på om ikke det kan bli annerledes i år.

Ja, for i vår familie er det nå såpass mange ihuga Kindle-eiere at det ikke vil vekke allmen bestyrtelse om det kom et gavekort på $100 istedenfor en kilo Nesbø, så det er en mulighet jeg vurderer sterkt. Amazon har gjort det enkelt for meg å gi en slik gave via sin gavekort-side, der vi som bor utenfor USA blant annet får muligheten til å skrive ut våre egne julegavekort.

Jeg vet at enkelte har problemer med gavekort fordi de ser på dem som upersonlige, men i tilfellet bøker syns jeg det blir annerledes. Leseres smak varierer så mye at de som kjøper gjerne prøver å kjøre safe – og dermed tvinger mottakeren til å stå i kø i romjula for å bytte sine fire Knauser. Ikke nok med det, men en typisk ebok er så billig (800 000 av bøkene i Kindle Store koster under $9) at det nesten vil virke litt kjipt å gi bare én bok.

Når det er sagt, kan du (takk, Marte!) selvsagt gi enkelt-ebøker ved å klikke “Give as a gift” i Kindle Store. Men med tanke på styret med å gi flere Kindle-ebøker til samme mottaker (noe du bør hvis du ikke er Onkel Skrue) er det i grunnen like greit å gi gavekort, fex ved å velge utskriftsalternativet på gavekortsiden. Det hindrer deg selvsagt ikke i å komme med noen gode anbefalinger til mottakeren av gavekortet.

Her er for eksempel et utvalg av de hundre (sic) bøkene jeg har lest på min Kindle i løpet av de siste femten månedene, og som jeg kommer til å anbefale varmt til de som får en e-gave av meg i år:

Romaner:

Black Mamba Boy av Nadifa Mohamed. Boka er basert på livshistorien til forfatterens far. Han vokste opp i Yemen, og ble i sin jakt på den forsvunne faren trukket inn i Mussolinis blodige krig i Etiopia på 1930-tallet.

Desert Flower av Waris Dirie. Gripende og sjokkerende skildring av den tidligere supermodellens oppvekst på landsbygda i Somalia, hvordan hun komseg til London og hvorfor hun ble en av de første som satte kvinnelig kjønnslemlestelse på den internasjonale dagsorden.

The Leftovers av Tom Perrotta. En av de mest oppfinnsomme romanene jeg har lest noensinne er lagt til en småby i USA, i årene etter at en stor del av verdens befolkning har forsvunnet i løse luften i det de fleste mener er “The Rapture” (opprykkelsen).

Lustrum av Robert Harris. Andre bind i romanserien om den legendariske romerske politikeren Cicero, ført i pennen av hans fiktive slave Tiro. Spennende lesning for den som liker historie og politiske intriger.

Raising Jake av Charlie Carillo. En fin og tett liten roman om forholdet mellom fedre og sønner, som utspiller seg i løpet av en minnerik helg.

Vertical: the follow-up to Sideways av Rex Picket. En morsom metaroman som følger de to vennene fra buddy- og vinfilmen Sideways på nok en road trip. Det er noen år etter gutteturen i Californias vindistrikt, og Miles er blitt rik og berømt av filmen basert på opplevelsene.

Faglitteratur

Hell on Two Wheels av Amy Snyder. Her følges flere av deltakerne i sykkelløpet Race Across America (og ja – de sykler virkelig tvers over USA i et strekk) i dagene før, under og etter 2009-løpet. En godbit for alle sykkelentusiaster.

Hellhound On His Trail av Hampton Sides. Historien om drapet på Martin Luther King og jakten på hans morder, James Earl Ray. Som altså endte med at Ray ble tatt i London, av alle steder.

In The Garden of Beasts av Erik Larson. Beretningen om William E. Dodd, USAs første ambassadør til Hitler-Tyskland. I likhet med de fleste andre tidlig på 1930-tallet, trodde Dodd lenge at nazistene kun var et overgangsfenomen og at normaliteten snart ville vende tilbake.

The Looming Tower av Lawrence Wright. Regnes som en av de beste og grundigste bøkene om bakgrunnen for 11. september-angrepene. Mer enn noe annet dokumenterer Wright hvor sjokkerende dårlig forberedt USA var på en situasjon mange hadde advart mot i årevis.

Lost in Shangri-La: A True Story of Survival, Adventure, and the Most Incredible Rescue Mission of World War II av Mitchell Zuckoff. Historien om hvordan man etter mye om og men klarte å redde et amerikansk flymannskap som krasjlandet i det indre av Papua Ny Guinea, der lokalbefolkningen har levd isolert fra omverdenen i årtusener.

No Way Down: Life and Death on K2 av Graham Bowley. Skildrer på en medrivende og usentimental måte den mye omtalte katastrofen på K2-fjellet 1. august 2008, som kostet 11 fjellklatrere (deriblant norske Rolf Bae) livet.

Riding Rockets av Mike Mullane. En sjeldent frimodig astronaut-selvbiografi skrevet av en romfergeveteran. Man kan ikke lese Mullane uten å konkludere med at romfergen var en livsfarlig farkost som burde ha vært pensjonert lenge før NASA endelig somlet seg til det.

Hvis du likevel skulle falle for fristelsen til å gjøre et fysisk digitalt kjøp til jula, tror jeg du kan gjøre et verre valg enn den nye billig-Kindlen. Jeg klarte ikke å motstå prisen på $109, og kjøpte den nettopp som tilskudd til min DX, som etterhver begynner å bære preg av å ha blitt slept land og strand rundt. Si hva du vil om Amazon, men de vet hvordan de skal få folk til å kjøpe. ;)

Jeg ser at enkelte norske nettbokhandlere også tilbyr elektroniske gavekort, men typisk nok promoterer Norli.no dette tilbudet som noe for den som er sent ute. Det blir altså sett på som løsningen på et pinlig problem, snarere enn en fin mulighet i seg selv. Oh well, dem om det. Vi andre får gi gavekortene våre med god samvittighet.

For noen dager siden tilbragte jeg en langhelg i Moskva, i forbindelse med lansering av min bok “Liv i universet” på russisk. På forhånd hadde jeg i grunnen få sterke forventninger med unntak av én: jeg forventet å finne en kulturby. Via det russiske romprogrammet fikk jeg fra barnsben av en interesse for russisk kultur og historie. Ellers hadde jeg i grunnen mest en slags forestilling om at Moskva opplevelsesmessig ville havne mellom to andre megabyer jeg har sans for, nemlig Berlin og New Dehli. I begge tilfelle ble forventningene innfridd.

Mitt første møte med Moskva var byens metro, som er overveldende på alle måter. Overveldende vakker (det er sant alt som sies om arkitekturen og dekorasjonene), overveldende stor, forvirrende (alle skilt og annonseringer til passasjerene er kun på russisk), bråkete og ikke minst full av folk. Hver dag transporterer metroen 10 millioner mennesker. Bare for å sette det i perspektiv: det er som om alle nordmenn – fra beibier til oldinger, fra Lindesnes til Kirkenes – skulle ta T-banen frem og tilbake i løpet av dagen. Her er effektiviteten på Berlin-nivå, utvilsomt.

Kreml var overraskende grønt

Det er bra, for ifølge alle fastboende jeg møtte er trafikksystemet forøvrig ganske f*kka opp. Prangende mangefelts bulevarder gjennom sentrum er til liten nytte i en by med mellom 10 og 20 millioner innbyggere (det kreves tillatelse for å bosette seg i Moskva, så byen skal være full av “illegale innvandrere” fra Russland) når folk for alvor skaffer seg bil. Jeg hørte skrekkhistorier om folk som hadde blitt sittende opptil åtte timer i kø på vei til flyplassen, og Hans Wilhelm Steinfeld kunne fortelle at NRK nå sleper utstyret sitt gjennom metroen istedenfor å kjøre.

Moskovittene tar sin sigarett på alvor

Taxi ble altså frarådet, bortsett fra på tidspunkter da sjansen for kork er liten. Da ble det til gjengjeld forventet at vi norske skulle glemme alt vi har lært om trygg taxikjøring. Slik tager man en taxi i Moskva: man stiller seg opp på fortauet, strekker ut en hånd og vinker til en bil stopper. Bilen kan like gjerne være en totalt anonym personbil som et kjøretøy med lys på taket. Så akkederer man med sjåføren (som altså ikke har noe bevis på at han er taxisjåfør) om prisen (taksameter – hva er det?) på russisk før man setter seg inn og håper på det beste. Tross at hver celle i kroppen skriker PIRATTAXI gikk det bra de gangene jeg prøvde det. Akkurat som i New Dehli.

Ellers ble jeg slått av hvor mange spor etter sovjettiden som ennå er synlige. Hotellet mitt lå for eksempel på bulevarden Leninskij Prospekt, som domineres av en gigantstatue av gamle Uljanov himself. Sovjetsymbolikk florerer i metroen, der man kan gripe seg selv i å beundre en vakker bord – inntil man innser at den består av hammere og sigder. Den røde stjernen lyser fremdeles over Krem, og på dagen da jeg var der var den røde plass stengt i anledning valget – bortsett fra for dem som ville besøkte Leninmausoleet.

Moskva fremsto den minst globaliserte av alle millionbyer jeg har besøkt. En ting er de svake engelskkunnskapene, men vel så påfallende er det nesten totale fraværet av personer med bakgrunn fra sør-Asia, Afrika eller Sør-Amerika. Klimaet, det lave lønnsnivået og den strenge bosetningspolitikken spiller sikkert en rolle, men jeg ble også fortalt at et korrupt og utlendingsskeptisk politi og gjenger av høyreradikale nasjonalister gjør livet surt for folk som ser ut som om de er fra Kaukasus eller sørligere egne.

Uten sammenligning forøvrig: en annen underrepresentert gruppe i Moskva er syklister. Jeg så bare én modig og forskremt sykkelsjel på fire dager, noe som er lett å forstå med tanke på mangelen på sykkelstier og det kaotiske trafikkbildet. Ditto for brukere av iDingser, forøvrig. Moskva er stedet for deg som savner den gode, gamle Nokiaringetonen. Men på metroen, som alltid har vært kjent for å ha mange lesende passasjerer, så jeg overraskende mange som leste på små lesebrett og nettbrett (Pocketbook IQ så ut til å være en gjenganger).

Gjennomgående var inntrykket positivt, dog. Jeg var i Moskva i anledning en bokmesse, og fikk til fulle bekreftet ryktet som en kulturby. Det var stappfullt av folk på messen og god deltakelse av barn på alle arrangementene jeg var med på. Og museene jeg rakk å besøke var helt ypperlige (med unntak av manglende skilter på engelsk, selvsagt). Ikke overraskende falt jeg pladask for kosmonaut-minnemuseet som ligger i utkanten av den store VDNKh-parken nord i byen. Museet, som ligger under et av de mest berømte monumentene fra sovjettiden, gir en veldig grundig oversikt over hele det sovjetiske og russiske romprogrammet, fra rakettforskning før annen verdenskrig til den internasjonale romstasjonen.

Jeg ble også positivt overrasket over den russiske maten. Kanskje skyldes det at jeg liker tradisjonskost av det litt tunge slaget (derfor mener jeg at f.eks. Tyskland er en sterkt undervurdert matnasjon), men de mange russiske rettene jeg rakk å prøve var særpregete og velsmakende. Takket være restaurantkjeden Mu-mu (hva kua sier, vettu) er det lett å finne god, tradisjonell mat til en billig penge. Der har vi i Norge mye å lære av Russland, rett og slett. Eneste minus her er at så mange fremdeles røyker på restaurant.

En nordmann som har bodd mange år i Moskva sa at dette først og fremst er byen for den som har en  jobb å gjøre. Jeg kan se det poenget. Men jeg ser også at det lar seg gjøre å tilbringe en flott uke som turist i denne byen, bare man passer på å dra på en tid av året da klimaet er mindre grått, kaldt og surt (det er blitt sagt at man kan føle seg fargeblind etter noen dager i Moskva om vinteren, og det kan jeg gå god for). Og planlegger veldig grundig, så man klarer å navigere seg rundt i en hav av skilter på kyrillisk. :)

Harald Hansen spør i en kommentar om at jeg vil skrive noe om denne saken fra Digi.no, om bokhandelen Norli Libris (eid av Aschehoug forlag) som vil begynne å selge ebøker via såkalte Digikort på et spesialutviklet lesebrett. Hansen lurer på om det er en aprilspøk, og han er ikke alene. For to dager siden utløste historien om magnetkortene den reneste leserstormen på Twitter.

Et søk på stikkordet magnetkort viser at bokbransjen på fredag fikk en omgang virtuell juling som til og med overgår det som skjedde på lanseringsdagen for Bokskya i vår. Som sist kom mye av kritikken fra brukere med god peiling på ebøker, og hovedreaksjonen var først og fremst hoderystende oppgitthet. Vi snakker om en bransje som ennå ikke har klart å lage et norsk motstykke til iBooks og Kindle Store, og så satser man på dette? De bløte vitsene satt løst denne dagen, jamfør utvalget nedenfor:

Normalt er oppgitt latter det aller siste man ønsker at en produktlansering skal bli møtt med, men i dette tilfellet gir bokbransjen beng, for å si det på godt norsk. For i Digi-saken sies det rett ut at målgruppen ikke er folk som twitter-brukerne over. Digi.no siterer Caroline Heitmann i Norlis ehandelsavdeling slik: ”Det finnes masse mennesker som ikke vil laste ned bøker”.

For alt jeg vet har bokhandlerne brukerundersøkelser som viser at det er folk der ute med så stor teknologiskrekk at de ikke tør bruke den integrerte nettbokhandelen Norlis lesebrett også er utstyrt med. Jeg sliter med å tro på det, i et land der 94% har tilgang på PC, 93% har internett og 84% har bredbånd, og der bruken av nett og digitale medier også eksploderer i den siste gjenværende kategorien med antatte analog-lojalister – gruppen over 67.

Men om så var, gjør ikke det Digikort-løsningen mindre problematisk. Med dette har Norli kastet ti års erfaring med design av digitale mediadingser ut av vinduet. Istedenfor å gjøre som Amazon med Kindle, og gi brukerne et produkt de ikke visste at de ville ha (eller ville tørre å bruke) ved å tvinge dem rett på en nettløsning, vil man føye brukerne ved å gi dem en slags hybrid. Norlis lesebrett er en iPod med en kassettspiller teipet til baksiden.

Denne kassettspilleren blir ikke Norli kvitt med det første. Kommende generasjoner av lesebrett og nettbrett må jo også ha et hull i kredittkortstørrelse på baksiden, så brukerne kan lese sine gamle Digikort-ebøker. Så mens giganten Amazon kan ta sømløse (og dermed mye billigere) sprang fra e-inkbaserte lesebrett til det Androidbaserte nettbrettet Kindle Fire fordi alt innhold ligger i nettskyen, må lille Norli fra nå av ha fokus på hardware-bakoverkompatibilitet. Way to go.

I motsetning til mange av dem som kommenterte på Twitter har jeg prøvd Digikort, og likte det dårlig. Kortene er det største fysiske lagringsmediet jeg har sett siden 3,5″-diskene forsvant, magnetlåsen er plundrete og jeg opplevde problemer med avspilling (der er jeg tydeligvis ikke alene). At kvaliteten er så som så overrasker ikke. Vi snakker om en norskutviklet hardwarestandard som brukes i dedikerte lydbokavspillere fra én lydbokaktør, med andre ord er konkurransen på pris og kvalitet du normalt finner i IT-sektoren helt fraværende.

Det i sin tur betyr at brukerne må stole på at Norli (som for bare to år siden måtte reddes fra konkurs av Aschehoug forlag, forøvrig) og eventuelle samarbeidspartnere klarer å holde den sære standarden i live. Twitreren Mariusgenser, som er blitt en av bokbransjens mest taleføre kritikere på ebokfeltet, sier det i grunnen aller best:

Men jeg tenker nok at i 2013, så er det en fire-femhundre stykker som forelsket seg totalt i et dødsdømt format som fremdeles diller med Digikort for ebøker. Og da vil ikke bokbransjen tjene noen verdens ting på å produsere disse kortene, og så forsvinner de. Det der med at dere håper det blir en standard i bransjen tror dere ikke på selv engang, Norli.

Det mest problematiske i denne saken er at enhver med et minstemål av peiling på teknologi vil lukte lunta og skygge unna Digkort-ebøker. Isteden er det forbrukere som ikke vet bedre som skal lokkes til å velge en løsning som er tungvint, kostbar (Norli vil ikke engang gi kjøperne rabatt for e-momsen bokhandelen sparer ved å selge på Digikort) og høyst sannsynligvis dødsdømt på sikt.

Det er mer enn problematisk: det fremstår rett og slett som ganske kynisk.

Oppdatering: Mariusgenser har gjort det igjen. Word. som ungdommen nu til dags har for vane å si.

Jeg har, i likhet med svært mange andre, nettopp pløyd meg gjennom Walter Isaacsons autoriserte biografi om Steve Jobs. Jeg er typisk norsk i det at jeg elsker biografier, og stiftet tidlig bekjentskap med den amerikanske autoriserte biografi-tradisjonen. Min første overraskelse i “Steve Jobs” er derfor at Isaacson velger å tegne et bilde av hovedpersonen som er så lite flatterende.

Steve Jobs skaffet seg mange fiender i løpet av sine 56 år på Jorda, men også kolleger og venner beskriver ham som hensynsløs, uhøflig, kald, totalt overbevist om egen fortreffelighet og labil (det går i skriking og gråting om hverandre når ting går ham imot). Å lese om hvordan Jobs helt til det siste slet med distanse til sine aller nærmeste, gjør nesten vondt.

Jobs har aldri vært noe idol for meg, men Isaacson får meg til å synes synd på ham. For mang en hardcore fanboi vil jeg tro “Steve Jobs” byr på et og annet “Kor e alle helter hen“-øyeblikk.

Steve Jobs’ hippiefase inkluderte reise til India, guruer, barbenthet og østlig mystikk

Når det er sagt, viser erfaringen at det betyr lite for den langsiktige vurderingen at Steve Jobs kunne være en dr*ttsekk, ikke brydde seg om kroppshygiene (dette er Isaacson veldig opptatt av) og lot seg styre av underlige diettregimer (Apple skal ha fått sitt navn i en av Jobs’ fruktarianer-faser) i den grad at det kan ha tatt livet av ham. Mangt et skapende menneske har vært ufyselig i det private, uten at det overskygger deres bragder (Newton og Edison er to eksempler som faller meg inn i skrivende stund).

Jobs vil først og fremst bli husket for det han gjorde, og forfatteren han ga over 40 intervjuer til vil bli en hovedkilde for fremtidens historieskrivere. I det perspektivet både innfrir og skuffer Isaacson. Han gir et godt og detaljert bilde av prosessene som ledet fram til de siste årenes suksessprodukter, og som mange har påpekt er kapitlene som omhandler tiden i Pixar kanskje bokas mest interessante. Men forfatteren (som er en selverklært Apple-fan) blir for lite opptatt av å løfte blikket og se Apples utvikling i lys av bredere teknologitrender.

Så nei, boka får meg ikke til å skjønne hvordan Jobs’ epokegjørende Macintosh kunne tape i markedet for den langt døllere PCen fra IBM, for eksempel. Perioden da dette skjedde var kanskje den mest spennende i IT-historien så langt, men Isaacson lar det mest handle om Jobs’ stadig dårligere forhold til ledelsen i Apple. Dermed mister han anledningen til å sette et av hovedpersonens mest interessante trekk som innovatør – hans binære syn på virkeligheten – i sitt rette perspektiv.

Ifølge Isaacson kunne de fleste ting i Steve Jobs’ verden – fra mat og klær til biler – puttes i to kategorier: “awesome” eller “shit”. I hele sitt voksne liv jakter Jobs på perfeksjon: han brukte måneder på å finne den perfekte vaskemaskin, og intervjuet 67 sykepleiere før han fant tre han kunne leve med. Den samme perfeksjonistiske holdningen tok han med seg på jobben. Det er grunnen til selv innmaten i Apple-maskiner (som Jobs ikke ville at kundene skulle tukle med) var pent designet, for eksempel.

Det binære verdensbildet innebærer altså at Jobs gjennomgående avviser konkurrentenes produkter som “shit”. Og fordi Isaacson ikke graver dypere her, blir man sittende igjen med inntrykket av at Jobs var blind for hovedårsaken til at hans “awesome” produkter ikke eier verden idag. Som altså ikke var svikefull Apple-ledelse i et avgjørende øyeblikk eller motstandere som stjal alle hans beste ideer, men “godt nok”-prinsippet.

Flertallet av jordboere som i det hele tatt har råd til å bry seg om slikt, foretrekker i det daglige produkter som er gode nok for formålet de er ment å tjene. Godt nok-prinsippet er årsaken til at folk flest kjøper mat i billigkjeder og at Wikipedia knuser kommersielle oppslagsverk, for eksempel. Og viktig i denne konteksten: det er en hovedforklaring på at PCen i sin tid slo Apples Mac.

Jeg vet, for jeg var der og husker hvilke valg vi sto overfor. På 1980-tallet var ingen med interesse for IT i tvil om hvor unik Macintosh var. Men vi var heller ikke i tvil om prisen. Jeg husker hvordan jeg trålet datablader på jakt etter en Mac med riktige spesifikasjoner som passet et studentbudsjett, uten å lykkes. Midt på 1980-tallet var heller ikke IBM-maskinene billige, men der i gården skjønte man “godt nok”, lisensierte teknologien og oversvømmet markedet med billige PC-kloner.

Mac var fremdeles langt mer brukervennlig, men muligheten til å ha flere vinduer åpne samtidig betydde mindre i en tid da “data” gjerne var synonymt med énfunksjonsmaskin (jeg husker at skribenter pleide å kalle PCen for “tekstbehandler”). PCen var god nok for de fleste, og altså billigere. For folk flest meldte behovet for et grafisk grensesnitt seg for alvor med nettet. Da sto som kjent Microsoft klar med det ultimate “godt nok”-konseptet: Windows 3.0.

I disse dager opplever vi en slags repetisjon av denne historien i mobilmarkedet. Etter å ha vært kongen på haugen i smartfonmarkedet i flere år, er Apple nå grundig forbikjørt av Android i markedsandel. Teknisk sett kan iOS sikkert være overlegent Android på mange måter, men utfordreren har de samme fortrinnene som Windows i sin tid: det gjør en helt akseptabel jobb for de fleste brukere, og tilbyr et langt større pris- og produktspekter.

Jeg kan ikke skjønne annet enn at Jobs må ha forstått dette på et eller annet plan, det går bare ikke fram av boka. Isteden blir det mye repetisjon av smålige utfall mot Bill Gates (regelerett flaut blir det når Jobs insisterer på at Gates’ filantropi er et utslag av manglende fantasi, for eksempel), og anklager om at andre stjeler Apples ideer. Jamfør den mye siterte uttalelsen om Android fra boka:

“I will spend my last dying breath if I need to, and I will spend every penny of Apple’s $40 billion in the bank, to right this wrong. I’m going to destroy Android, because it’s a stolen product. I’m willing to go thermonuclear war on this.”

Det snodige er at samme mann et annet sted i boka siterer Picassos berømte uttalelse om at store kunstnere stjeler fra de store. Eller som Jobs sa i et intervju i 1996: “We have always been shameless about stealing great ideas.” Senere forsøkte Apple å modifisere uttalelsen til “he meant that Apple’s designers and engineers took all manor of life experiences and used them to make Apple products fresh and innovative”.

I mine øyne fremstår den første uttalelsen som uforfalsket Jobs, mens den siste er skrevet av en infoavdeling som frykter konsekvensene av uttalelsen for selskapenes mange patentsøkmål. Hvorom alt er: Jobs var heldig nok til å bli voksen i en av de mest kreative regionene på kloden, og for meg er det åpenbart at han og produktene han skapte er et resultat av det (Malcolm Gladwell, som også har anmeldt biografien, har skrevet en utmerket artikkel om denne fasen av teknologihistorien).

Fra grafiske grensesnitt og musestyring til tavle-PCer og smarttelefoner med app stores: ideene var der ute i offentligheten, og mange av dem ble brukt av andre lenge før Apple. Her er jeg (og ingen kan beskylde meg for å være noen microsoftie) tilbøyelig til å være enig med Bill Gates, som i et der-skulle-jeg-gjerne-vært-flue-på veggen-møte med Jobs forsvarte seg mot tvyerianklagene slik:

“I think there’s more than one way of looking at it. I think it’s more like we both had this rich neighbor named Xerox and I broke into his house to steal the TV set and found out that you had already stolen it.”

Kanskje kan den moralske indignasjonen Jobs legger for dagen ha noe å gjøre med hans kunstsyn. Ja, for der Malcolm Gladwell er mest opptatt av å fremheve Jobs som en “tweaker” – en ingeniør som perfeksjonerer andre ideer – slås jeg av hvor pasjonert opptatt av billedkunst, musikk, arkitektur og design mannen var.

Jobs brukte ofte poenget med at Apple befant seg “on the corner of technology and liberal arts”. Det var åpenbart noe mer enn et reklameslagord, og et av de mest interessante kapitlene i boka handler om hvor hardt han kjempet for å gi iTunes den største og beste samlingen av Bob Dylans materiale.

(En digresjon her: det fremgår tydelig av biografien at Jobs var langt mindre opptatt av litteratur og tekstbaserte medier enn han var av lyd og bilde. Jeg har lenge argumentert med at Amazon har lykkes så mye bedre i ebokmarkedet enn Apple blant annet fordi Jeff Bezos viser en pasjon for boka – og eboka – som Jobs aldri la for dagen.)

I kunsten handler det selvsagt ikke om å være god nok. Det dreier seg om å eksellere på sitt valgte felt. Store kunstnere vet som regel hvor gode de er, de har ofte personligheten som følger med en slik selvinnsikt (Nerdrum, anyone?) og mener at de i stor grad kan heve seg over regler som gjelder for vanlige dødelige (jamfør vanen med å kjøre uten bilskilter og parkere i handikappsonen).

All kunst handler om å lære av andre, men det er de store kunstnerne som skjønner hvordan man kopierer. Dårlige kunstere lager dårlige kopier, verker som setter originalen i et dårlig lys. Jeg får følelsen av at Jobs voldsomme raseri i stor grad handlet om at konkurrentene laget så dårlige kopier av originalene. Windows var ikke bare shit, det var camp.

Den perfeksjonistiske holdningen, det ekstreme arbeidspresset og Jobs’ diktatoriske makt kan virke fremmed, for ikke å si skremmende, på de fleste av oss. Jeg vet at jeg ikke ville ha orket å arbeide under slike forhold. Men jeg vet også at dette ikke behøver å være et hinder for kreativitet. Tvert imot. Kunst- og teknologihistorien gir oss mange eksempler på storslagen innovasjon mot en bakgrunn av ekstremt arbeidspress, fattigdom og til og med krig og undertrykkelse.

Jeg kunne ha nevnt renessansen, som ikke akkurat var noe teselskap. Men mitt favoritteksempel på “ekstrem innovasjon” er Sergej Koroljov, hjernen bak det sovjetiske romprogrammet. Han begynte sin karriere som en av Stalins talløse politiske fanger, og blomstret som romskipsdesigner under den allmektige og labile Nikita Krustsjov. Romskipene som idag gir USA, Russland og Kina adgang til rommet er alle enten designet av Koroljov og hans team, eller direkte kopier av dem.

Problemet med innovasjon drevet frem under stort press av en dominerende personlighet, er åpenbar: det krever en spesiell mennesketype å ville underkaste seg slike arbeidsforhold, og man blir veldig avhengig av drivmotoren. Det sovjetiske romprogrammet uten Koroljov (og Krustsjov over ham) mistet raskt retning og tempo. Da Jobs forlot Apple, begynte det å gå utfor med selskapet. Med Jobs tilbake ved roret, begynte oppturen igjen.

Et av de mest talende øyeblikkene i boka kommer når Isaacson spør Jobs om han kan komme på noe annet selskap som bruker samme ledelsesmodell som Apple. Jobs blir svarløs, før han sier at bilindustrien en gang var slik. Det, mer enn noe annet, forteller hvor spesiell fortellingen om Jobs og Apple er i teknologihistorien – og hvilke enorme utfordringer selskapet han skapte står overfor nå.

Det er et spørsmål det er verdt å stille seg, etter at jeg har deltatt i et lite Aftenposten-prosjekt de siste ukene. Bjørn Stærk, Ida Aaalen og undertegnede ble bedt om å skrive hver vår kronikk for nettutgaven, og så delta i og moderere debatten i kommentarfeltet under saken. Etterpå ble vi spurt av debattansvarlig i Aftenposten, Mina Hauge Nærland, om hva vi syntes om erfaringen. Det resulterte i denne saken.

Jeg har tidligere sagt tydelig fra hva jeg mener om nettavisdebatten, og kommentatoren Børge mener at jeg i Aftenposten handler i strid med det jeg tidligere har skrevet om å legge ned kommentarfeltene. Til det er det to ting å si. For det første: i bloggpostingen der jeg utdyper synet mitt (et avisintervju blir av sjelden nyansert nok, er min erfaring) skriver jeg ikke at alle kommentarfelt skal legges ned.

For det andre: jeg tok utgangspunkt i kommentarfeltene slik de fungerer nå. Idag ser avisenes strategi stort sett ut til å være “tøm og røm” – legg ut en sak og skygg banen, og håp på at kommentatorene som snakker seg imellom ikke sporer helt av. I noen tilfelle går det bra, men om emnet er kontroversielt ender det altfor ofte i en hjemme alene-fest for kommentartroll og skrikhalser.

Grunnen til at jeg takket ja til Mina Nærland Hauges forespørsel, var at det ga meg sjansen til å teste ut en hypotese jeg har kolportert lenge: om artikkelforfatter er synlig tilstede i et kommentarfelt, kan tonefallet dempes betraktelig. Det er basert på elementær psykologi, og underbygges av mange års erfaring med kommentardebatt i blogger.

Derfor forpliktet jeg meg til å skrive en artikkel, og så sette av noen timer til debatt samme dag som artikkelen ble publisert. Jeg ville skrive en artikkel som var aktuell og som engasjerte leserne, og valgte derfor det tilstundende 7-milliardersmerket for Jordas befolkning.

På forhånd var jeg veldig usikker på utfallet. Jeg har diskutert befolkningseksplosjonen mange ganger i alle slags sammenhenger, og vet at den lett blir en diskusjon om at brune mennesker formerer seg som kaniner, og at Jorda i sin alminnelighet er dømt til undergang så løp mot fjellene med hermetikk og gevær alle mann.

Men ganske snart viste det seg at kommentatorene klarte å holde seg i skinnet, også når de var fykende uenige med mitt optimistiske samfunnssyn. Jeg la meg på samme maksimalistiske strategi som jeg prøver å følge i denne bloggen, hvilket vil si at jeg leser alle kommentarer, besvarer så mange som mulig og kun sletter i ytterste nødsfall. Stilles det spørsmålstegn ved det jeg skriver (det var det flere som gjorde), forsøker jeg å underbygge mitt svar med peker til troverdig kilde.

Da en kommentator prøvde seg med et utspill om kannibalisme, kunne jeg ha eskalert debatten ved å påpeke det dypt uetiske i å slenge om seg med slikt i denne settingen. Isteden valgte jeg å henvise til den legendariske og for temaet svært aktuelle science fiction-filmen “Soylent Green.” Nærmere å slette en kommentar enn dette kom jeg aldri, forøvrig.

Alt i alt var jeg fornøyd, og det virker som om kommentatorene var det også. Min hypotese om at nærvær bedrer debattklimaet ble bekreftet i dette tilfellet. På den annen side: Bjørn Stærks gode innlegg om tonefallet blant innvandringskritikerne i Norge fikk et langt mer turbulent kommentarfelt. Han la seg også en maksimalistisk linje, i den forstand at han med hard hånd slettet alle innlegg som ikke holdt seg til temaet.

Resultatet ble med hans egne ord en debatt som ikke ble så veldig interessant. Aftenpostens Knut Olav Åmås mente derimot at Stærks debatt var sterkest, fordi den hadde høyest temperatur. Jeg er på linje med artikkelforfatteren her. “Temperaturen” som mediefolk ser ut til å være så glade i formidler ikke stort annet enn det vi allerede vet: visse temaer gjør endel mennesker skrekkelig, skrekkelig sinte. Big deal.

Det er nettopp dette jaget etter temperatur for temperaturens skyld som har gitt nettavisenes kommentarfelter et så dårlig rykte på seg. Det vil også gjøre det vanskelig å rekruttere fra et bredere segment av profesjonelle skribenter og fagfolk om man skulle ønske å la dette eksperimentet bli utgangspunkt for noe mer permanent. Ja, for det er altså tre hardbarkede nettdebattanter Aftenposten valgte i dette tilfellet. Flertallet av Aftenpostens skribenter vil kvie seg for å gå inn i en debatt på de røffe premissene som Stærk håndterte.

Så til spørsmålet i tittelen: jeg mener fremdeles dagens hovedstrategi er dømt til å mislykkes. Men erfaringen fra Aftenpostens eksperiment har gitt meg et visst håp om at kommentarfeltene ikke er ureddelige likevel. Lett blir det uansett ikke. Skal kommentarfelene komme seg ut av bakevja av irrelevans de nå befinner seg i, kreves det en ny strategi, mer penger og kanskje også en holdningsendring fra nettavisenes side.

Jeg hadde aldri trodd jeg skulle si det, men Halloween-feiringen er blitt et høydepunkt på høsten. Det er like før det hele braker løs (amerikanerne feirer mandag 31. oktober, vi kommer nok til å gjøre som dem i år). Planleggingen til nabolagets Halloween-fest er på oppløpssiden og jeg gleder meg nesten like mye som barnet jeg planlegger sammen med.

Jorunns hjemmesydde flaggermusdrakt, laget av en paraply

Huskelisten har minnet lite om våre kjente og kjære høytider, for å si det mildt. Øverst på innkjøpslisten sto gresskar (så store og runde som mulig), ansiktsmaling, nye vampyrtenner (de gamle fikk et ublidt møte med hardt snop ifjor), kunstig edderkoppnett til å dekorere huset med og en monstermaske til far.

En spilleliste med skummel musikk på Spotify eller Wimp er uunnværlig, selvsagt (søk på “Halloween”.) Pluss rikelig med motbydelig mat og drikke: blå brus, grønn punsj til å ha isbiter med innefrosne plastikkakerlakker og druer og vaniljesaus (blir glimrende øyeepler som flyter i puss). Og snop til eget og andres barn, selvsagt.

Det minner meg om at jeg også må huske på å varsle nabolaget om begivenheten, så folk ikke blir tatt på senga av en skokk med små zombier, hekser, trollmenn og spøkelser som roper “knep eller knask!” Ja, for selv her i Oslo sentrum er det fremdeles slik at mange ikke har noe forhold til den nye høytiden.

Slik jeg heller ikke hadde det, inntil for noen år siden. Jeg kunne selvsagt ikke unngå å se den stadig heftigere Halloween-satsingen i butikkene, jeg moret meg over Halloween-spesialepisodene på “The Simpsons” (blant de aller beste, mener jeg) og konstaterte at det i slutten av oktober var uvanlig mange hekser og pirater å se på vei til barnehagen.

Men i det store og hele var jeg skeptisk, for ikke å si direkte negativ. Selv om utgangspunktet var en gammel katolsk helgendag (som selvsagt har røtter i enda eldre hedenske tradisjoner), minnet formen på Halloween mer om Valentine’s og fars- og morsdag, skapt for å gi handelsstanden et løft i omsetningen på stille tider av året.

Vi har dessuten en tradisjon i Norge som minner om Halloween, nemlig å gå julebukk. Hvorfor ikke prøve å vekke den til live igjen, istedenfor å la seg overkjøre av amerikansk kommers og billig plastjuggel? Var ikke dette et eksempel på den amerikanske kulturimperalismen jeg ble advart mot da jeg vokste opp på 1970-tallet?

I slike baner gikk altså mine tanker før jeg ble far selv, og fikk direktekontakt med norsk barnekultur. Og signalet jeg fikk fra ungene var ikke til å ta feil av: Halloween er virkelig gøy, det engasjerer og er et glimrende utgangspunkt for å gjøre noe spennende sammen som familie.

Barns fascinasjon for det morbide og uhyggelige gir Halloween god drahjelp, og det gjør også tidspunktet. En mørk, blåsete høstkveld danner den perfekte ramme rundt opplyste gresskar og skjelettdrakter. Og midveis mellom høstferie og jul, i det som her sørpå gjerne er den mørkeste av årstidene, blir Halloween et høyst tiltrengt pusterom.

Selv om jeg nå har omfavnet Halloween, har jeg ikke lagt all skepsis på hylla. Jeg innser at dette mer enn noe annet viser hvor globalisert vår hverdag er blitt. Når penger, varer og mennesker flyter såpass fritt over landegrensene, er det ikke til å unngå at verdier og tradisjoner følger med på lasset.

Det er en slående bekreftelse på USAs dominans som kultursupermakt. Ingen kan matche amerikanernes evne til å bombardere oss med et budskap via et utall kanaler samtidig. Snikamerikaneriseringen er og blir umåtelig mye viktigere i norsk hverdag enn snikislamiseringen, og den fortjener sikkert større oppmerksomhet enn den får idag.

Nå er jeg en erklært globaliseringstilhenger, og derfor liker jeg å se på Halloween som et eksempel på at fremmed kulturpåvirkning beriker oss, uten å gjøre nevneverdig skade på det som var (julebukktradisjonen lå på sotteseng lenge før de første plastikkgresskarene kom i salg på Nille, for å si det slik).

Samtidig kjenner jeg en viss lettelse over at amerikansk fotball forblir et marginalt fenomen, og at Thanksgiving er for amerikansk til at det noensinne får fotfeste her. Eller – hvem vet, forresten?

Hvorom alt er: ta imot dine knep- og knask-besøkende med et smil når de kommer på døra denne helgen eller mandag (ny som høytiden er, varierer altså tidspunktet noe), selv om du syns Halloween er noe fjas. Du vet jo aldri hvem som kan skjule seg bak forkledningen. Den store fyren med romvesenmaske kan meget vel vise seg å være meg, for eksempel.

Via TeleRead-bloggen fant jeg nedenstående interessante undersøkelse om amerikanske e-lesere fra Livescience.com. Utgangspunktet er amerikanere som har lest minst én bok det siste året, det vil si rundt 75% av befolkningen. Her får vi for en sjelden gangs skyld et blikk på ebokmarkedet som ikke springer ut av de store selskapenes egne tall. Hovedtrekk: én av seks lesende amerikanere er en e-leser, et tall som har doblet seg på ett år.

Tallet er imponerende, med tanke på at USA er inne i en dyp økonomisk krise som gjør at lesemaskiner til mellom 139 og 500 dollar må komme langt ned på prioriteringslisten selv for mange middelklassefamilier. Det er tydeligvis potensiale for fortsatt vekst i markedet, når én av seks som ennå ikke er e-leser sier at det er sannsynlig at de vil kjøpe et lesebrett/nettbrett i løpet av året.

Undersøkelsen ser ut til å støtte Amazons påstand om at e-lesere kjøper betydelig flere bøker enn p-lesere. Gruppen vi må kunne kalle “hardcore boknerder”, folk som kjøper 21 eller flere bøker per år (inkluderer meg, forresten!), er nesten dobbelt så stor blant e-lesere. Og selvsagt leser e-lesere mye mer enn p-lesere.