Utdanningsforbundet fraråder deling

NDLA er gjort oppmerksom på at Utdanningsforbundet har sendt ut et brev til sine medlemmer der de tar opp problemstillinger knyttet til prosjektet. Utdanningsforbundet konkluderer i notatet med at de generelt fraråder sine medlemmer å dele eget innhold på den planlagte delingsarenaen i NDLA. Brevet tar punktvis for seg de ulike problemstillingene som legges til grunn for denne frarådingen. NDLA vil her ta for seg Utdanningsforbundets punkter og forsøke å svare på dem.

• Det er uheldig at fylkeskommunene som har fått ansvar for at elevene i videregående opplæring har gratis læremidler, samtidig opptrer alene som produsent og godkjenningsinstans for læremidler.

Dette beror nok på en misforståelse. Fylkeskommunene opptrer ikke alene om dette. NDLA kjøper inn læremidler for over 50 % av prosjektmidlene. Det er og viktig å ta inn over seg at fylkeskommunene har ansvar for læremiddelsituasjonen i den videregående skolen. I den grad lærere og elever ønsker å dele eget innhold, som kan benyttes i undervisningsøyemed, er det fylkeskommunes oppgave å tilrettelegge for dette. Alternativet er å henvise elever og lærere til løsninger som gir dem lavere grad av kontroll.

• NDLA bygger i hovedsak på idéen om at lærere og elever skal stille lærestoff gratis til disposisjon for NDLA med bare et minimum av rettigheter etter åndsverksloven i behold. Det er et svært dårlig signal til de ansatte at fylkeskommunene som arbeidsgivere søker å redusere egne ansattes rettigheter iht. åndsverksloven mest mulig.

På dette punktet ser det ut til at Utdanningsforbundet velger å misforstå NDLAs løsning, som gir mulighet for deling for dem som ønsker å benytte det. NDLA bygger på de samme prinsippene som i dag er normen for brukergenerert delt innhold på internett. NDLA arbeider for at de som ønsker å dele sitt innhold bruker et rammeverk som er tilpasset dette formålet. NDLA vil ikke tilby løsninger for deling som gir lavere frihet for bruk av læremidler enn det som i dag finnes på for eksempel Wikipedia. Det er imidlertid avgjørende at brukeren her har et selvstendig og opplyst valg. NDLA legger til rette for at brukere selv tar avgjørelser på et best mulig informert grunnlag.

• For lærere som ønsker å satse seriøst på læremiddelproduksjon, vil bortfall av økonomiske incentiver trolig redusere motivasjon og muligheter til å gjøre en innsats på dette området. Det er dessuten urimelig å tro at lærere ønsker å utføre slikt gratisarbeid for arbeidsgiver samtidig som gamle ordninger for godtgjøring vil gjelde for leveranser til forlag som leverer til NDLA.

For Lærere som utenfor arbeidstiden ønsker å produsere læremidler, gis det lik mulighet for å tilby dette igjennom innkjøpsprosessene i NDLA. Dette kan enten gjøres i samarbeid med forlag, eller direkte til NDLA. Lærebokforfattere har i mange tilfeller magre betingelser ved tradisjonell forlagsdrevet lærebokproduksjon. Dette vet vi godt, siden mange av NDLA-medarbeiderne også er tradisjonelle lærebokforfattere. For lærere som er engasjert i NDLA, med arbeid for å tilrettelegge innhold i lag 1 (redaksjonelt kvalitetssikret innhold), oppnår man betingelser som hverken deltakere eller fagforeningene har funnet grunn til å kritisere, snarer tvert imot. Når Utdanningsforbundet videre tror at få eller ingen lærere ønsker å dele sitt eget innhold med andre, på en felles delingsarena (uten å få økonomisk kompensasjon), vet en at de tar feil. Denne delingsaktiviteten eksisterer allerede, men på arenaer utenfor skolen, og i løsninger som ikke tilbyr god kontroll for den enkelte bruker.

• Selv om staten har pålagt NDLA å bruke minst 40 % av prosjektmidlene til innkjøp av kommersielt produserte læremidler, vil det kunne redusere et allerede beskjedent profesjonelt læremiddelprodusentmiljø vesentlig. Og etter at det statlige økonomiske engasjementet nå vil opphøre, finnes det ingen garantier for at denne praksisen til bli videreført.

NDLA bruker i dag mesteparten av sine midler på kjøp av læremidler i markedet. Dette er fordi markedet evner å levere produkter med god kvalitet og rett pris. Her er det derfor grunn til optimisme mht til ulike kommersielle tilbyderes mulighet til å få selge læremidler.

• NDLA har avvist Utdanningsforbundets krav om at alle læremidler som tas inn i ”lag1” fra ”lag2”, skal godtgjøres på samme måte som forlag avtaler godtgjøring til læremiddelprodusenter i dag. I stedet vil NDLA gjøre alle som legger stoff på ”lag2” oppmerksom på at de dermed frasier seg alle økonomiske rettigheter til stoffet dersom det brukes av NDLA eller andre på en ikke kommersiell måte.

Gjennom den planlagte delingsarenaen vil lærere få mulighet til å bidra med eget innhold. Når de deler her vil de overføre generell bruksrett til allmennheten for all ettertid. NDLA og fylkeskommunene vil dermed ikke være i en særstilling mht. til bruk av innholdet. Forfatteren beholder sine ideelle rettigheter (dvs. sikrer seg å bli sitert og beskyttet mot ærekrenkelser slik loven tilsier). Dette er normale rettighetsprinsipp som gjelder for f.eks fri programvare og annet fritt innhold på nett.

• Når fylkeskommunene både har ansvar for at elever får gratis læremidler og samtidig virker som læremiddelprodusenter, vil det lett kunne utvikle seg monopollignende tilstander i læremiddelmarkedet. Det vil kunne virke uheldig på tilgangen til varierte læremidler som bygger på ulike pedagogiske idéer og læringssyn.

Fylkeskommunen har totalansvaret for læremiddelsituasjonen innen videregående opplæring. I dette ligger det også et ansvar for innkjøp av læremidler, samt tilpasning og tilrettelegging for god bruk i skolen.

• Når fylkeskommunene på sentralt nivå bestemmer hvilke læremidler som skal stilles gratis til disposisjon for elevene i de ulike fag, reduserer man lærernes profesjonelle handlingsrom. En slik utvikling er etter vårt skjønn i strid med målet i Kunnskapsløftet om å styrke lærernes profesjonelle handlingsrom.

Mangfoldige og rike digitale læringsressurser, gjerne kombinert med klassesett av bøker, legger til rette for metodefrihet. NDLAs læringsressurser gir ikke én vei igjennom innholdet, men gir utgangspunkt for flere. Videre vil det til alle kompetansemål knyttes opp ulike ressurser. Disse ressursene vil gi lærere og elever et reelt mangfold og mulighet til individuell tilpassning.

• Uansett tilgang på andre læremidler enn de som produseres av NDLA, vil skolelederne, lærerne og elevene kunne bli stilt overfor en praktisk økonomisk situasjon som gjør det umulig å velge andre læremidler enn de som produseres av NDLA. Når de 18 fylkeskommunene nå har vedtatt å bruke minst 10 % av midlene de får fra staten for at elevene skal få gratis læremidler til NDLA-prosjektet, viser det at skolene ikke får noen innflytelse over hvordan disse midlene skal brukes.

Midler som brukes på å kjøpe inn og utvikle læremidler igjennom NDLA gjør samlet sett skolene i stand til å løse oppgaven med å få læremiddelbudsjettet til å strekke til. Dette gir i praksis en større frihet til å velge læremidler, spesielt i fag som tradisjonelt har fått lavere prioritering.

• KS, på vegne av fylkeskommunene, nekter å inngå en sentral særtariffavtale om arbeidsbetingelser for de fylkeskommunalt tilsatte som frikjøpes fra deler av sin stilling for å arbeide i NDLA-prosjektet. Pr. i dag er disse arbeidsbetingelsene kun avtalt gjennom personlige arbeidsavtaler. Utdanningsforbundet mener at slike betingelser skal avtales gjennom tariffavtale.

Samtlige prosjektdeltagere blir i dag frikjøpt fra sin ordinære stilling i en fylkeskommune/ skole. Det er rimelig å anta at deres betingelser blir best ivaretatt igjennom de gjeldene arbeidsgiver/- taker-forhold. Det lokale fagforeningsapparatet vil her kunne gi nødvendig støtte.

Avslutningsvis vil vi understreke at NDLA i fortsettelsen skal opprettholde det tette samarbeidet med Utdanningsforbundet i denne saken. Delingsarenaen er ennå ikke ferdig utviklet. Vi håper på Utdanningsforbundets deltagelse i den planlagte uttestingen av løsingen.