Fra lønnsslipp til skatteseddel

Utdanningsdirektør Magne Nesviks innlegg i Forleggerforeningen 11.3. 2010. Han var på det tidspunktet leder for FFU, fylkesutdanningssjefenes fagforum.

1. Fra lønnsslipp til skatteseddel
Utdanning er et velferdsgode i Norge. Vi tar det for gitt – at de står der, skolene våre, at de er der – lærerne mine og at jeg får den utdanningen som Læreplanene forutsetter – alt gratis.

Skolen har ikke vært gratis alltid og den er det ikke i alle verdens land. Videregående opplæring har faktisk vært avgiftsbelagt fram til regjeringen Stoltenberg i Soria Moria-erklæringen slo fast at videregående skole skulle bli gratis for elevene. I løpet av en treårsperiode ble gratis læremidler innført i videregående opplæring. Prinsippet skulle gjelde for alle læremidler, og for utstyr som er nødvendig i opplæringen, det vil si for PC-en der dette ble forlangt.

Var det en klok beslutning? Selv hørte jeg til skeptikerne. Var det ikke klokt at elevene selv og foreldrene deres måtte bidra med sin skjerv til utdanningen? At elevene måtte holde seg med lærebøker og pc ville bidra til at de tok vare på bøkene, de så gjerne mon i å selge de etterpå eller bruke dem videre enten i studier eller arbeid.

Jo, det hadde sine fordeler, men jeg må si at jeg forstår svært godt det politiske vedtaket som den gang ble fattet. Når vi nå får se, – senest i rapporten fra Senter for økonomisk forskning om hva vi som land og enkeltmennesker taper på ikke å fullføre videregående opplæring, er det ikke vanskelig å skjønne at en regjering med et tyngdepunkt på venstresiden – og hvilken som helst annen regjering for den saks skyld – med et åpenbart ønske om å jevne ut sosiale forskjeller og kompensere for sosial bakgrunn, måtte fjerne dette siste hinderet i sitt arbeid med å legge fullt og helt til rette for videregående opplæring for alle.

Utdanningen måtte gjøres gratis, ingen måtte kunne si at de ikke tok videregående fordi bokregningen ble for høy. 3-4 eller 5000 kroner i året er et betydelig beløp for noen mennesker i dette landet – bare ett er for mye.

Fortsatt gjenstod det å bestemme seg for et system. Selv argumenterte jeg for et lærebokstipend; at elever skulle få pengene fra staten og boklisten fra skolen og så selv skaffe seg de bøkene og det utstyret som skolen forlangte. Jeg innrømmer gjerne at et av mine motiv var frykten for at alle skoler skulle i gang med et gigantisk innkjøps- og utlånssystem, meterhauge bokstabler, bøker inn og ut, plastring og merking, utlån og oppgjør for mistede bøker eller ødelagte bøker. Du snakker om tidstyveri!

Det ble ikke slik. Jeg går ut fra at departementet fryktet at et såpass betydelig beløp direkte til elever kunne føre til at penger ble brukt til andre formål, at det var umulig å få inn igjen pengene fra de som sluttet, at det var vanskelig å finansiere alle omvalgene osv osv – jo jeg innså at det var ikke en mulig vei.

Vi drøftet andre modeller – en refusjonsordning der eleven rekvirerte i bokhandelen og skolen sendte refusjonskrav til fylket eller staten, men heller ikke en slik ordning ble valgt.

Staten valgte den ordningen de fleste av oss fryktet: Utlånssystem.  Det var ikke den enkleste ordningen for fylkene og vi gikk mange runder med departementet for å sikre at reformen ble fullfinansiert, men sett med skattebetalernes øyne – og jeg er jo også en av dem – så var det sannsynligvis det riktigste. I løpet av tre år fikk fylkene midler til å etablere en læremiddelstamme som deretter skulle vedlikeholdes og fornyes med et årlig beløp som blir innarbeidet i rammetilskuddet.

Videregående opplæring var blitt gratis, velferdsgodet var blitt komplett. Fylkeskommunene hadde fått en lovfestet plikt til å tilby elevene lærings-ressurser i alle fag. Læremidlene var definitivt flyttet fra lønnsslippen til skatteseddelen.

1.august 2007 ble følgende lovtekst innført i opplæringslovens § 19-6; under overskriften ”Økonomisk ansvar for utgifter til nødvendige trykte og digitale læremiddel og digitalt utstyr”
”Frå 1. august 2007 skal skoleeigar halde elevar på vidaregåande trinn 2 med nødvendige trykte og digitale læremiddel og digitalt utstyr” Loven refererer innføringstakten og slår fast at fra 01.08.2009 er alle elever omfattet av ordningen.

To år senere; etter valget høsten 2009  presenteres den nye regjeringen Stoltenbergs plattform.
Her kan vi lese:
Målet om arbeid til alle og gratis eller rimelige velferdstjenester, er sammen med det sosiale sikkerhetsnettet avgjørende for å lykkes. Makspris i barnehager og gratis skolebøker i den videregående skole, er eksempler på regjeringens videreutvikling av viktige velferdstjenester.
Regjeringen vil legge til rette for at alle barn og unge gis muligheter til å delta og utvikle seg i samfunnet uavhengig av foreldrenes økonomiske og sosiale situasjon.

Fylkeskommunene hadde tatt sin del av den jobben.

Alt lå til rette for etableringen av et innkjøpsfellesskap for lærebøker i videregående opplæring. Vi har god erfaring med samarbeid over fylkesgrensene, vi eier VIGO og VilBli sammen og vet utmerket hvor godt det er å få regninger som skal deles på 19. Når dette innkjøpsfellesskapet så langt ikke er blitt realisert – det kan fortsatt bli det – skyldtes det reform nr. 2 ; Kunnskapsløftet.

2. Kunnskapsløftet, fra basiskompetanse til grunnleggende ferdigheter
Vi så konturene allerede i Kvalitetsutvalgets innstilling. Basiskompetanse ble drøftet og lansert som begrep. Basiskompetansen skulle uttrykkes gjennom egne kompetansemål i alle læreplanene for fag og være en nøkkel for den enkeltes tilegnelse av ny kunnskap og dannelse av egen identitet. Det ble snakket om lese- og skriveferdigheter, regneferdigheter og tallforståelse, ferdigheter i engelsk, digital kompetanse, læringsstrategier, motivasjon og sosial kompetanse.

Vi ventet i spenning på Stortingsmeldingen –ville departementet videreføre forslaget – og i så fall i hvilken form?

Selv så jeg for meg basiskompetanse som en stamme på et stort tre. Fagene var greinene. Uten basiskompetanse kunne du ikke klatre ut på en eneste gren, men måtte klamre deg til stammen. Jeg tenkte meg en modell der basiskompetansen var minstestandard; et uttrykk for det læringsutbytte eleven skulle kunne gjøre krav på og som var det hun eller han måtte kunne for å kunne klatre videre utover greinene i kunnskapens tre. Jeg så for meg et visst antall årstimer til basiskompetanse og at eleven fikk etter behov, enten det var lesing, skriving, regning, motivasjon eller den digitale kompetansen .

Men det ble ikke slik: Da Stortingsmelding 33 forelå, 2. april 2004, var basiskompetansen blitt til grunnleggende ferdigheter, og de var blitt langt færre: Nå heter det at de mest sentrale grunnleggende ferdighetene er:
Å kunne uttrykke seg muntlig, å kunne lese, å kunne uttrykke seg skriftlig, å kunne regne og å kunne bruke digitale verktøy.

Grunnleggende ferdigheter i bruk av digitale verktøy er en forutsetning for å fungere i dagens samfunn. I dette ligger blant annet å hente frem, lagre, skape, presentere og utveksle informasjon. Evnen til å beherske digitale verktøy er viktig for å fungere i et samfunns- og arbeidsliv som blir stadig mer digitalisert.( s.32)
Departementet legger til grunn at mål for grunnleggende ferdigheter skal integreres i alle læreplanene for alle på det enkelte fags premisser og på relevante nivå.

De grunnleggende ferdighetene hadde ikke egne timer på timeplanen, men skulle til gjengjeld være en integrert del av opplæringen i ALLE fag- på fagets premisser. Grunnleggende digitale ferdigheter skulle integreres i ALLE fag, og læreplanen var forskrift.

Læreplanene dukket etter hvert opp; det var synd å si at de grunnleggende ferdighetene –uansett hvilken av de – var like godt integrert i kompetansemålene i alle fag.  Men det var fylkeskommunens ansvar å levere opplæringen etter Læreplanens krav – og vår oppgave å skaffe alle nødvendige læremidler.

3. Gratisprinsippet og grunnleggende digitale ferdigheter – the point of no return

Her samles trådene. Velferdsgodet ”utdanning” skal være gratis og det skal moderniseres for å kunne møte informasjonssamfunnets forventninger og kompetansekrav, de digitale ferdighetene skal øves – ikke på isolerte datarom et par timer hver uke, men som integrerte elementer i alle fagene på fagenes premisser.

Grunnleggende digitale ferdigheter i alle fag på fagets premisser. Dette var setningen som skulle utfordre skolen på fundamentalt vis de kommende årene. Den treffer oss midt i kjernevirksomheten, i læreplanene. Dette var the point of no return.

Fylkeskommunene er skoleeiere og skal realisere nasjonal utdanningspolitikk. Vi kunne sikkert gjerne sett at vi hadde en mer sentral rolle i utarbeidelsen av politikken, at våre mange praktiske hensyn ble ivaretatt  hver gang noe godt og veletablert skulle utfordres. Men slik er det ikke: Kunnskapsdepartementet bruker andre rådgivere når utdanningspolitikken skal utformes vi, fylkeskommunene, kommer inn når dette skal bli til praktisk pedagogikk.

Jeg er ikke et øyeblikk i tvil om at formuleringene i Stortingmeldingen var valgt med omhu. De grunnleggende ferdighetene, de digitale og de andre skulle ikke isoleres fra fagene. Vi skulle ikke beskyldes for instrumentalisme . Grunnleggende ferdigheter var et bedre ord en kompetanse, av en annen grunn som jeg ikke skal spekulere over her.

For fylkeskommunene ble ikke løsningen så langt et nasjonalt innkjøpssystem for bøker.  Vi valgte å satse på et nasjonalt innkjøpssystem for digitale læringsressurser. Kravet om å integrere grunnleggende digitale ferdigheter i alle læreplaner var avgjørende. Vi visste at dette måtte føre til nye læremidler i alle fag, at læremidlene måtte ha elementer av digitale ferdigheter i seg, vi visste at dette lett kunne bli bøker som beskrev øvelser eller aktiviteter som elevene kunne gjøre på en PC eller i neste time på datarommet. Vi visste at dette aldri ville bli en fullgod løsning og bestemte oss for å satse på digitale læringsressurser som supplement til bøkene.

Dette var noe nytt for oss alle – og som nyheter flest åpnet det seg andre muligheter enn de vi først hadde tenkt oss. Hvis vi nå kjøpte rettighetene til disse læremidlene kunne vi gå enda et skritt lenger enn hva regjeringen hadde foreslått i Soria Moria – vi kunne demokratisere alle læremidler til videregående opplæring fullt ut: Det kunne bli gratis for alle, for privatister og voksne, for elever i privatskoler og for elever i grunnskolen som ville smake på fag i videregående, for foreldre og foresatte som ville følge med i det som foregikk på skolen, ja vi innså at vi var i ferd med å utvikle et opplæringsleksikon der vi med søkeord fra læreplandatabasen GREP kunne manøvrere oss på kryss og tvers i utdanningsprogram og læreplaner for fag.

4. Den digitale skolen
Men satsingen skulle koste oss dyrt: Stortingsmeldingen var startskuddet for et maratonløp der vi ennå ikke er i mål. Vi arbeider hver på våre måter etter fire spor:

Elev pc-er. Vi visste at vi med å satse på digitale læringsressurser også hadde gjort det helt nødvendig for elevene å ha pc. De blir riktignok billigere etter hvert, men de første årene representerte elev-pc er store utgifter og mye arbeid.

Infrastruktur; det vil si alt fra båndbredde via trådløse soner til  serverkapasitet,  programvare og elektroniske læringsplattformer. Vi har skaffet oss IKT-teknikere IKT-pedagoger og fylkeskommunenes IT-avdelinger har fått en langt mer hektisk hverdag – og flere folk på brukerhjelpen.

Digital didaktisk kompetanse – digital kompetanse for lærere har vært et satsingsområde i mange år. Vi har hatt ulike nasjonale og regionale satsinger; mange har tatt både 10 og 20 studiepoeng – men lerretet er fortsatt ikke bleket. Til IKT for lærere i mitt fylke, Rogaland, er denne våren påmeldt 210 lærere. Digital kompetanse og digital dannelse; våre lærere skal kunne laste ned og laste opp, søke, navigere, klassifisere og integrere. De skal kunne skape, kommunisere og samarbeide – på fagenes premisser.  Det er et kompetanseløft uten sidestykke.

Digitale læremidler – selve nøkkelen: Skal elevene lære grunnleggende digitale  ferdigheter i alle fag, på fagenes premisser, må læremidlene foreligge i digitalt format.

De digitale læringsressursene blir framtidas bibliotek: der du finner det meste. Så kan det hende at bibliotekaren må i velvet – ikke nødvendigvis for å finne noe gammelt, men heller for å finne noe spesielt, og gjerne i papirformat.

5. Digitale læringsressurser
Digitale læringsressurser representerer selvsagt store pedagogiske utfordringer. Det er i og for seg ikke noe nytt. Når en ekte pedagog går løs på et nytt læreplanmål er oppgave nr. 1 å finne fram det mest hensiktsmessige lærestoffet. Mange prinsipper kan legges til grunn for hvordan slikt lærestoff skal velges. En kan søke de beste eksemplene og formidle hvordan læreplanmålet så og seg viser seg i virkelighetens verden eller en leter etter det generelle og allmenne det som kan belyse læreplanmålet som fenomen. At mange lærere har latt læreboka gjøre noen slike valg kan vi vel alle forstå, men like sikkert som at lærebøker gjør valg er det at lærere til alle tider har trosset læreboka og funnet lærestoff andre steder og på egen hånd tilrettelagt dette for den aktuelle målgruppen.

Slik vil det selvsagt fortsatt være, men en av målsettingene med å gjøre lærestoffbasen for alle læreplanmålene i alle fagene digital, er nettopp å gjøre disse valgene lettere tilgjengelige for både elever og lærere. Vi vil gjerne presentere for elever og lærere et rikt tilfang av lærestoff, vi vil gjerne vise at det ikke bare er mange veier til Rom, men at disse faktisk også er ulike. At de kan representere ulike læringsstrategier og møte ulike læringsstiler

En av fordelene med et sterkt konkurransepreget lærebokmarked var jo nettopp mangfoldet i bokhandlernes hyller. I de store fagene var det rom for både to og tre konkurrerende bøker og det ga læreren muligheten til å velge den redaksjonelle og pedagogiske tilnærmingen som hun eller han fant mest hensiktsmessig for sine elever og sikkert også for sin egen pedagogiske praksisteori. Dette mangfoldet fantes imidlertid først og fremst i bokhandlerens hyller, og framstod heller sjeldent som et valg for eleven. Muligheten for å velge lærebok var heller ikke like utbredt i alle fag. I mange fag på utdanningsprogram med et relativt lite antall elever var det ingen valgmulighet og ble faget lite nok fantes det ikke lærebok i det hele tatt.

Det er ikke bare velfungerende, lesesterke elever i videregående skole. Særlig på de yrkesfaglige utdanningsprogrammene tas det hvert år inn nye elever med lese og skrivevansker. Noen kan ikke lese, andre leser seint, noen leser mye bedre hvis de parallelt med at de leser selv kan få teksten opplest. Noen må ha teksten opplest – noen må ha lettleste tekster og noen store bokstaver. Ja, det stilles store krav til den som er ansvarlig for læremidlene til elever i videregående opplæring.

I  fellesfagene på yrkesfaglige utdanningsprogram ønsker vi oss langt flere læringsressurser som knytter læreplanmålene i fellsfagene opp mot det yrkesutdanningen skal rekruttere til. Vi kalte det gjerne yrkesretting av fellesfagene, men bør kanskje heller kalle det en praksisretting av lærestoffet. Dette vil ideelt sett kreve svært mange varianter av lærestoffet. Selvsagt må vi begynne på et overordnet nivå; norsk for bygg- og anleggsfagene skal være annerledes enn norsk for helse- og sosialfagene, men aller helst skulle vi hatt tilgang på lærestoff i norsk som var tilpasset omsorgsarbeideren og helesfagarbeideren og som kunne differensiere mellom mureren og tømreren.

For å gjøre våre forventninger komplett: Vi ønsker oss alt lærestoff på nynorsk og bokmål – og mesteparten også på engelsk.

Ved å satse på digitale læringsressurser ønsker vi oss lærestoff tilrettelagt for skolebruk i alle fag og vi ønsker oss et mangfold som gir både lærer og elev en mulighet for å velge tilnærmingen til læreplanmålet.

At den tradisjonelle læreboka favoriserte de lesesterke, er det vel ingen tvil om, at nettet kan komme til å favorisere en ny gruppe kan jeg utmerket godt tenke meg, men nettopp derfor er det viktig at nettet representerer et mangfold av lærestoff og mulige tilnærminger for pedagogen og hennes elev. Nettet representerer utvilsom muligheter for å gjøre lærestoffet tilgjengelig for elever med hver sine spesifikke lærevansker.

Vi ønsker oss digitale læringsressurser som gir eleven og læreren mange muligheter og det krever selvsagt at læringsressursene revideres nær sagt kontinuerlig. Det er målet med de nye læreplanene og tilhørende kompetansemål at de skal ha lengre levetid enn det som har vært tendensen de siste par tiårene. Formuleringene skulle være slik at det var lærestoffet som endret seg i takt med utviklingen, ikke læreplanmålene.

Den som er ansvarlig for å levere trykte og digitale læremidler til elever og lærere må selvsagt ha en strategi for hvordan en kan følge opp dette behovet for mangfold, for tilgjengelighet, for individuell tilrettelegging og universell utforming og for kontinuerlig fornyelse av lærestoffet.

Fylkeskommunene har valgt å satse bredt på digitale læringsressurser. Det er et strategisk valg som vi mener er vel begrunnet både i premissene for og selve utformingen av Kunnskapsløftet.

At det skjer en overgang fra papir til skjerm er ikke en situasjon som utelukkende gjelder lærebøker. Den har for lengst nådd avisene og truer sannsynligvis om ikke så alt for lenge den alminnelige omsetningen av lesestoff. Det som skjer i avisverdenen trenger ikke å bli det samme som det som skjer for lærebøkene. Vi ser at lokalavisene og dybdeavisene opprettholder sine opplagstall, det kan tyde på at det fortsatt vil være behov for lærestoff i bokform som representerer fordypninger og spesialiseringer, eller lærebøker som tar tak i det helt lokale, det mest praktiske og det som bør være lettest tilgjengelig hver dag.

Vår strategi er å kombinere nett og bok. Derfor blir det sannsynligvis brukt langt større ressurser i fylkene på å kjøpe inn bøker og annet læremateriell enn det brukes på å kjøpe nye digitale læringsressurser til vårt felles digitale bibliotek.

Vi har som sagt ikke valgt en strategi der også bokinnkjøpene ble gjort i fellesskap. Dette har flere årsaker, men først og fremst er også dette et strategisk valg. Vi vil gjerne se hvor boka overlever naturlig; er det innenfor realfagene, yrkesfagene eller er det i norsk og engelsk? Vi vet at det vil ta mange år før alle lærere har fått tilstrekkelig kompetanse til å benytte digitale læringsressurser i sin undervisning. Mens etterutdanningen går for fullt, vil vi måtte opprettholde en mulighet for å velge bok der denne finnes.

Vi har heller aldri trodd at vi skulle få fatt i det optimale digitale lærestoffet ved første anbudsrunde. Våre leverandører av digitale læringsressurser, det være seg forfattere, forlag, eller bransjeorganisasjoner vil også ha behov for å erfare, evaluere og korrigere.

6. Og hva så?
I denne situasjonen erklærer forleggerforeningen ”krig” mot sin største kunde på dette området. Det synes vi er beklagelig og vi har ingen planer om å svare med samme mynt. Vår oppgave som fylkeskommuner er å kunne tilby alle våre elever, ja hele befolkningen et mangfold av digitale læringsressurser organisert etter mål i læreplanene for videregående opplæring. Det skal være et bidrag til livslang læring for oss alle, et støttesystem for foreldre og foresatte som vil hjelpe sine egne barn med lekser, et nettsted hvor lærebedrifter, instruktører og faglige ledere kan finne lærestoff for lærlingen og ikke minst gjøre seg kjent med hva elevene egentlig skulle visst når han eller hun tok fatt på to års læretid i bedrift. Vi vil tilby alle innsyn og åpne for diskusjon om innholdet i skolen mellom vi som er der og alle de som skal benytte seg av de tjenestene vi har fått oppgaven å levere.

Dette er et stort prosjekt; en fantastisk oppgave som fylkeskommunene ikke har ambisjoner om å løse bare med egne muskler. Derfor ville vi gjerne hatt de som tradisjonelt har levert lærebøker med oss, enten de har vært forfattere eller forleggere.

Vi skal ikke ha noe gratis. Vi skal ikke piratkopiere. Vi skal betale det det koster. Vi ønsker fortsatt som vi nå har sagt siden loven kom, et nært og godt samarbeid med forlagene om produksjon av læremidler, så vel digitale som de som også i framtida skal produseres på papir.

Det er ikke lett å være kunde når leverandøren ikke vil levere den varen du etterspørr – men det finnes som regel en utveg.